Holocaust i Ungarn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fra 15. mai 1944 gikk det daglig toglaster med opp mot 12 000 personer fra Ungarn til drapsanlegget i Auschwitz. Det var massedrapet på de ungarske jødene som gjorde Auschwitz til det største drapssenteret i det okkuperte Polen og symbolet på holocaust. Foto fra Auschwitzalbumet, på sorteringsplattformen (anlagt spesielt for jødene fra Ungarn), 27. mai 1944. De fleste ble straks drept i gasskammeret.[1][2]
Ungarske styrker griper jøder i Budapest, oktober 1944, etter at Horthy var avsatt og Pilkorsbevegelsen kom til makten.
Gyula Pauers og Can Togays minnesmerke over pilkorsbevegelsens massedrap av 3500 mennesker ved bredden av Donau i Budapest, oppsatt i 2005.[3]

Holocaust i Ungarn var utryddelsen av ungarske jøder under andre verdenskrig. Det tyske regimet drepte, med velvillig hjelp fra det ungarske statsapparatet, over 560 000 av innbyggerne i selve Ungarn, og i områder Ungarn hadde annektert fra nabolandene. De fleste ble drept i Auschwitz løpet av knapt to måneder sommeren 1944. Dette utgjorde omkring to tredjedeler av den jødiske befolkningen. I tillegg ble omkring 28 000 sigøynere drept i krigens sluttfase, det utgjorde 30-50 % av sigøynerne i landet. Dette var den siste store drapsbølgen under holocaust og utenom Polen og Sovjetunionen hadde Ungarn flest døde under holocaust.

Den ungarske regjeringen, som var alliert med Tyskland, unnlot lenge å etterfølge tyske krav om å deportere sine jødiske borgere. Etter at tyske styrker 19 mars 1944 tok kontroll over Ungarn deporterte det ungarske regimet fra 15. mai til 8. juli 1944 totalt 437 402 jøder til Auschwitz. Ungarn hadde i 1944 det siste intakte jødiske samfunnet i Europa, og dette var den siste store transporten til Auschwitz. Internasjonalt press medvirket til at statslederen Miklós Horthy stanset deportasjonene 8. juli, noe som trolig reddet flere hundre tusen. I juli 1944 var det jøder stort sett bare i Budapest, og disse ble stuet sammen i små gettoer i sentrum av byen. Flere titusen jøder ble drept eller omkom både før og etter den store deportasjonen. Flere redningsaksjoner pågikk i 1944, blant annet regi av Raoul Wallenberg.

Av omkring 825 000 som ble utsatt for forfølgelse, overlevde omkring 260 000. Nesten halvparten av de drepte var innbyggere av områder som før krigen tilhørte Tsjekkoslovakia (Karpato-Ruthenia og det sørlige Slovakia), Romania (deler av Transilvania) og Jugoslavia.

Unikt for holocaust i Ungarn er at det ble gjennomført to år etter de fleste andre steder i Europa og var den raskeste og mest systematiske deportasjonen under holocaust. Folkemordet ble satt i gang samtidig som det var klart at Tyskland ville tape krigen innen relativt kort tid og etter at holocaust var allment kjent internasjonalt. Deportasjonene pågikk mens sovjetiske styrker rykket vestover og nærmet seg Ungarns østlige grense. Det var massakrer på jøder og sigøynere etter at sovjetiske styrker hadde krysset grensen og var i ferd med å besette landet. De jødiske ungarernes ankomst til Auschwitz er det eneste som er dokumentert med foto.

Etter krigen ble de ungarske hovedmennene og flere politiske ledere dømt og henrettet. Horthy ble ikke tiltalt. Adolf Eichmann som organiserte deportasjonene på tysk side, ble dømt og henrettet i Israel etter 15 år på flukt. Under kommunistregimet etter krigen ble jødenes spesielle skjebne tonet ned. Statsminister Viktor Orbáns håndtering av historien om ungarske borgeres deltakelse i holocaust er omstridt.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jødenes situasjon[rediger | rediger kilde]

Familien Grünbaum utenfor sin lille butikk.

Tross antisemittismen i landet ble Ungarns jødiske borgere på 1800-tallet stadig mer assimilert. Etter «Ausgleich», Ungarns likestilling med Østerrike innenfor riket i 1867, nøt jødene godt av et liberalt regime. Jødene i det ungarske riket definerte seg selv som ungarere og var ungarske patrioter, for eksempel var jødiske ungarere sterkt overrepresentert blant hærens offiserer og mange jøder endret navn. Til gjengjeld sørget myndighetene for gode levevilkår for jødene og beskyttet dem mot antisemittisme. En god del fattige jøder snakket fortsatt jiddisch og ble nedlatende omtalt som «østjøder» eller «galisere», ble til dels oppfattet som en trussel mot kristne madjarer, og ble mest utsatt for antisemittisme. I Karpato-Ruthenia og Transilvania var ortodoks jødedom (særlig hasidisk lære) utbredt, og assimileringen var klart mindre enn andre steder i riket. I disse provinsene bodde jødene i større grad på landsbygda. Byen Satu Mare, i Satu Mare fylke i Transilvania, hadde en stor jødisk befolkning og var et sentrum for hasidisk jødedom.[4][5][6][7]

Jødene hadde historisk ikke anledning til å eie jord, mange jøder arbeidet derfor i handel, finans og frie yrker. I 1900 var 5 % av landets befolkning jødisk, mens innenfor handel og finans var over halvparten av arbeidstakerne jødiske. Halvparten av advokatene var jøder og ⅓ av legene. Det ungarske riket var utpreget multietnisk, og før første verdenskrig var etniske ungarere (madjarer) minoritet i over halvparten av fylkene. Ledende politikere håpet at «madjarisering» av jødene ville gjøre ungarere til flertall. I 1910 hadde 77 % av jødene ungarsk som morsmål. Til forskjell fra Polen og Romania var det ikke egne politiske partier for de jødiske borgerne.[4][5][6][7] Den jødiske befolkningen i Budapest økte sterkt fra slutten av 1800-tallet og var i 1920 på over 200 000 som utgjorde 23 % av byens innbyggere. Budapest var dermed den største jødiske byen i Europa uten Warszawa. Jødene bodde særlig på Pest-siden der de i sentrale strøk utgjorde rundt en tredjedel.[8]

I 1930-årene var det anti-jødisk diskriminering og voldshandlinger flere steder i Øst-Europa. Ved fredsslutningen etter første verdenskrig ønsket Romania i utgangspunktet ikke å gi statsborgerskap til jødene i Transilvania. Jødene i Romania fikk fulle borgerretter i 1923. Fra rundt 1929 var det tiltagende antisemittisme i rumensk politikk og krav om å innskrenke jødenes rettigheter ble fremmet. De fleste jødene var svært fattige. Romania diskriminerte de jødiske innbyggerne fra midten av 1930-tallet blant annet ved lover som begrenset jøders yrkesvalg. Jødene i grenseområdene mot Ungarn ble særlig plaget fordi de ble forbundet med tidligere ungarsk herredømme over området. Jerngarden, en fascistisk bevegelsen, fikk en god del tilslutning til sitt krav om at jødene måtte fjernes fra påståtte maktposisjoner i samfunnet og deretter utvist fra landet. I Transilvania var 3,5 % av befolkningen jødisk og var kulturelt og språklig knyttet til Ungarn.[9][10][11]

Innenfor Ungarns grenser av 1930 bodde det 445 000 jøder, og 725 000 i 1941 innenfor de utvidede grensene.[12][13] I alt var det ifølge myndighetene 825 000 jøder i landet inkludert 100 000 konvertitter som myndighetene i henhold til raselovene regnet som jøder.[14]

Jødisk befolkning i Ungarn og annekterte områder
Antall personer Merknad
Jøder totalt i 1941 etter raselovene 825 000[15] Forskjellen på tallene for 1941 og 1944 skyldes i hovedsak at et stort antall jødiske menn var på tvangsarbeid i Ukraina og Serbia.
Jøder innenfor grensene i 1941 725 000[15][16] Tall fra folketellingen. Jøder utgjorde 5 % av en befolkning på 14,7 millioner[6]
Kristne/konvertitter klassifisert som jøder 100 000[15]; 60 000[17]:1317 Klassifisert som jøder i henhold til raselovene (per 1941)
Jøder innenfor grensene av 1937 490 621[18];
450 000 (per 1930)[19]
Ungarn innenfor grenser ifølge Trianon-traktaten
I Karpato-Ruthenia 78 000[6]; 100 000[20] Invadert og annektert i 1938-1939.
Det sørlige Slovakia 44 000[21]; 68 000[22] Tildelt i 1938
I det nordlige Transilvania 135 000-146 000[6][11]; 160 000[23] Området ble overtatt i 1940. Tall for før krigen.
Jøder innenfor grensene i 1944 ifølge raselovene 762 000[15] Forskjellen på tallene for 1941 og 1944 skyldes i hovedsak at et stort antall jødiske menn var på tvangsarbeid i Ukraina og Serbia. Det var 12 000-16 000 jødiske flyktninger fra nabolandene.[24]
I Budapest mars 1944 150 000[25] 231 450[15] Inkludert i tallet for hele landet

Ungarns første antijødiske lov ble introdusert 22. september 1920 og inneholdt en såkalt numerus clausus som begrenset andelen jødiske studenter i høyere utdanning til den samme andelen som jødiske borgere i landet (6 %). Loven av 1920 innbefattet ikke en definisjon av hvem som skulle regnes som jødiske ungarere. Den offisielle begrunnelsen for begrensning var å korrigere for underrepresentasjon av madjarer. Loven av 1920 ble moderert i 1928 ved at de mest diskriminerende bestemmelsene ble tatt bort. Høyreekstremisten Gyula Gömbös argumenterte for at jødene ikke måtte få lykkes på noe område utover deres andel av befolkningen. I Gömbös' regjeringstid (1932–1936) ble det ikke innført nye anti-jødiske lover. På slutten av 1930-årene ble det i politisk debatt stadig sterkere krav om en juridisk løsning på «jødespørsmålet».[26][27]

Jødenes borgerrettigheter ble gradvis innskrenket fra 1938 ved innføringen av jødefiendtlige lover etter mønster av de tyske Nürnberglovene av september 1935.[28][29] Lov XV av 28. mai 1938 bestemte at andelen jøder i pressen, de frie yrkene, finanssektoren og storindustri skulle begrenses til 20 %. Loven la til grunn at jøder var tilhengere av den israelittiske religion uten nærmere definisjon. Personer som hadde konvertert til kristendommen før 1. august 1919 var unntatt fra bestemmelsen. Krigsinvalider fra første verdenskrig var unntatt sammen med enker og barn av falne under krigen. De antijødiske lovene var stort sett ungarske initiativ og ikke resultat av tysk press.[26][30]

Synagogen i Szeged, reist 1907 i «madjarisk» stil.

Lov IV av 4. mai 1939 omhandlet jøders deltakelse i offentlig og økonomisk virke. Denne loven var mer vidtrekkende enn loven av 1938 og definerte «jøde» som et medlem av den israelittiske trosretning eller en person med jødisk mor eller far, eller minst to jødiske besteforeldre på det tidspunktet loven trådte i kraft. Denne loven introduserte en delvis biologisk (rasebasert) definisjon. Unntakene fra bestemmelsen var mer vidtrekkende enn foregående lov, og omfattet «fremstående tjeneste for nasjonen» blant annet militært, politisk eller akademisk. Lov XV av 1941 endret tidligere ekteskapslov og forbød jøder å gifte seg med ikke-jøder, loven forbød også seksuelle forbindelser. Ifølge holocausthistorikeren Randolph L. Braham er dette den mest skamløst rasistiske loven i Ungarns historie. Loven fra 1941 la til grunn at det var tilstrekkelig at minst to av besteforeldrene var født inn i den israelittiske tro.[26] Denne loven gjorde også «jøde» til et rasebegrep og ikke et spørsmål om religion. Jødene fikk ikke lov til å handle matvarer før klokken 11.00, da det etter dette var svært lite tilgang på ferske jordbruksvarer.[31] Innen 1943 mistet 40 000–90 000 arbeidet som følge av disse lovene.[32]

Sigøynernes situasjon[rediger | rediger kilde]

I mellomkrigstiden ble forslag til løsning på «sigøyner-spørsmålet» diskutert, blant annet ved tvunget fast bosetting og konfiskering av hester og vogner for å forhindre omstreifende sigøynere. I 1930-årene ble sterilisering foreslått som tiltak for å «befri» landet for sigøynere. Etter at anti-jødiske lover var innført ble det diskutert tilsvarende lover for sigøynere.[33]

Folketellingen i 1941 fant at 57 372 personer ble klassifisert som sigøynere etter språk og 76 209 regnet seg selv som sigøynere.[34] Andre kilder anslår at det var 71 000–100 000 sigøynere i Ungarn under andre verdenskrig. I 1941 vurderte myndighetene å bosette arbeidsløse sigøynere i egne leirer. Ungarsk presse mente det gjaldt 200 000 personer, og var kritisk til at myndighetene brukte store budsjettmidler på folkegruppen. Enkelte tjenestemenn hintet om at ekteskap mellom etniske ungarere og sigøynere var uheldig fordi det ville skape en gruppe «halvkaster». I 1942 foreslo den ungarske landbruksforeningen sterilisering av alle mannlige sigøynere.[35]

Utenrikspolitikk og grensenderinger 1918–1941[rediger | rediger kilde]

Ungarns territoriale ervervelser 1938–1941. Grensene ble endret ved «den første Wien-voldgiften» (det sørlige Slovakia og sørlige Karpato-Ruthenia, 1938), «den andre Wien-voldgiften» (det nordlige Transilvania, 1940), ved annekteringen av Karpato-Ruthenia og ved erobringen av et mindre område fra Jugoslavia (Bačka).[36]

Nesten halvparten av de drepte under holocaust i Ungarn var innbyggere av områder som i mellomkrigstiden tilhørte Tsjekkoslovakia (Karpato-Ruthenia og det sørlige Slovakia) og Romania (deler av Transilvania). Ved grenseendringene 1938–1940 kom en stor jødisk befolkning under ungarsk styre.[18][31]

Ungarn avsto ved Trianon-traktaten av 1920 etter første verdenskrig det såkalte Felvidék eller Øvre Ungarn (Slovakia og Karpato-Ruthenia) til den nye republikken Tsjekkoslovakia og Transilvania til Romania. Omkring 4 millioner etniske ungarere havnet da i nabolandene. Tilbakeføring av disse områdene var en sterk drivkraft i ungarsk politikk i mellomkrigstiden. De patriotiske bevegelsene som oppsto i denne tiden var også opptatt av «jødespørsmålet». Etter 1920 ble Ungarn en langt mer etnisk homogen stat og «madjariserte» jøder ble uviktige som motvekt mot andre folkeslag i landet.[37]

Østerrike, Italia og Ungarn signerte i 1934 Romaprotokollene som omhandlet økonomisk samarbeid, samtidig hadde partene oppdeling av Jugoslavia i baktankene. Hitler tilbød i 1937 utenriksminister Kálmán Kánya området Felvidék i bytte mot ungarsk støtte til Hitlers politikk overfor Tsjekkoslovakia. I 1938 avslo Ungarn å støtte Tyskland militært under Sudetenkrisen og Italia støttet Ungarns krav om felles grense med Polen. Anti-sovjetiske holdninger var en viktig bakgrunn for Ungarns utenrikspolitiske orientering.[38][5][39][40]

Etter Münchenavtalen i 1938 ble det forhandlet om grenseendringer i Wien 2. november 1938 («den første Wien-voldgiften»). Om Ungarn fikk overta hele Slovakia med Ruthenia ville Ungarn danne en barriere mot tysk ekspansjon østover, den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop støttet derfor Slovakia ved forhandlingene.[39] Ungarn fikk ved voldgiften overført et areal på 11 900 km² langs Slovakias sørlige grense, inkludert landets nest største by Košice. Dette området hadde 870 000 innbyggere, hvorav 44 000 jøder, området var for øvrig nær 90 % etnisk ungarsk. I Košice bodde det omkring 12 000 jøder, og disse utgjorde 20 % av byens befolkning.[41][21]:11[42] Ved samme forhandlinger fikk Ungarn i tillegg tildelt en stripe av Karpato-Ukraina (Karpato-Ruthenia) inkludert hovedbyene Uzjhorod og Mukatsjeve. Ungarn okkuperte resten av Karpato-Ruthenia etter Tsjekkoslovakias oppløsning 15. mars 1939, under navnet Kárpátalja.[22][43][44]

Romanias grenser i 1940 etter «den andre Wien-voldgiften». Innenfor disse grensene overlevde de fleste jøder krigen. I det nordlige Transilvania, avstått til Ungarn i 1940, ble de jødiske innbyggerne deportert til Auschwitz.[36]

Karpato-Ruthenia strekker seg sørover fra Karpatene, med hovedbyene i overgangen mellom det ungarske slettelandet og fjellene. Over 60 % (445 000 personer) av befolkningen før krigen var rutenere og omkring 115 000 var etniske madjarer. Jødene var med sine 100 000–110 000 personer den tredje største etniske gruppen og utgjorde 15 % av befolkningen i regionen. I tillegg var det et lite antall etniske tsjekkere, slovaker, rumenere og tyskere samt sigøynere.[20] I Karpato-Ruthenia arbeidet en firedel av jødene i landbruket, noe som var uvanlig i Europa på den tiden. De fleste jødiske barn gikk på tsjekkisk-språklige skoler og ble beskyldt for å drive «tsjekkifisering» av området.[22]

Transilvania[rediger | rediger kilde]

Ved «den andre Wien-voldgiften» fikk Ungarn overført det nordlige Transilvania (inkludert hele Maramureș og deler av Crișana) fra Romania.[36][45] Området er på 43 104 km2 og hadde før krigen en jødisk befolkning på omkring 135 000–146 000 personer.[46][6] Området hadde rundt 60 000 etnisk tyske innbyggere og disse fikk anledning til å utvandre til Tyskland innen to år. Innbyggere av området fikk anledning til å velge rumensk statsborgerskap innen seks måneder, og forpliktet seg da til å flytte til rest-Romania.[47]

Invasjon av Bačka[rediger | rediger kilde]

Ungarn okkuperte jugoslavisk Bačka (ungarsk: Bácska som var del det historiske Ungarns sørlige områder kalt Delvidek) i 1941 etter invasjonen av Jugoslavia. Okkupasjonen var over i 1944, og området ble en del av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia.[48] Før krigen bodde omkring 15 000 jøder i Bačka (i hele Vojvodina var det 19 290 jøder) og disse utgjorde omkring 20 % av Jugoslavias jødiske befolkning. Jødene i Bačka brukte hovedsakelig jiddisch, og ble regnet som askenaser.[49][50] Området hadde omkring 190 000 etnisk tyske innbyggere.[47] Jugoslavia hadde etter tysk press innført antijødiske lover i 1940.[51]

Den militære situasjonen[rediger | rediger kilde]

Hovedtrekk ved Østfrontens bevegelse i 1944.

Ungarn avslo, til forskjell fra Slovakia, å støtte Tyskland i angrepet på Polen i september 1939. Flere hundre tusen polske flyktninger kom til Ungarn på den tiden.[39] I 1939 forlot Ungarn Folkeforbundet, sluttet seg til Antikominternpakten, og i 1940 underskrev regjeringen Tremaktspakten som knyttet landet til alliansen mellom Tyskland og Italia.[52]

Ungarn deltok fra 26. juni 1941 motvillig på tysk side ved invasjonen av Sovjetunionen. Den ungarske hæren led store tap ved Stalingrad og Voronezj i januar-februar 1943.[53] På grunn av ungarske styrkers medvirkning på Østfronten erklærte Storbritannia krig mot Ungarn 6. desember 1941. Etter press fra Tyskland erklærte statsminister László Bárdossy, uten godkjenning fra Horthy eller parlamentet, krig mot USA 13. desember.[54] Etter Invasjonen av Sicilia i 1943 frigjorde allierte styrker det sørlige Italia og inntok Roma 4. juni 1944. Amerikanske og britiske styrker gikk i land i Normandie 6. juni 1944 og innledet frigjøringen av Frankrike. Den ungarske ledelsen håpet opprinnelig på alliert landgang på Balkan slik at de både kunne bli kvitt nazistene og blokkere sovjetisk dominans i Sentral-Europa.[55]

Holocaust i Ungarn pågikk i 1944 mens sovjetiske styrker raskt nærmet seg Ungarn østfra. Frontlinjen gikk i slutten av august omtrent ved Ungarns daværende østgrense ved Karpatene og ved Romanias østgrense. Høsten 1944 rykket sovjetiske styrker inn i Romania, noe som ledet til regimeskifte og at Romania gikk over til de allierte.[56][57] Horthy avsatte i august 1944 Sztójay og innsatte en militærregjering under generalen Géza Lakatos. Lakatos gjenopptok arbeidet med å inngå separatfred med de allierte. Noen dager før en planlagt ungarsk uttreden av krigen og våpenhvile med Sovjetunionen gjennomførte de nazistiske pilkorserne med tysk hjelp den 15. oktober 1944 et statskupp.[58][59] Sovjetiske styrker drev i løpet av oktober ut ungarske og tyske styrker fra Karpato-Ruthenia og krysset i oktober 1944 grensen til Ungarn.[60] Sovjetiske styrker nådde utkanten av Budapest 30. oktober, i løpet av desember var byen helt omringet og beleiret.[61][62][63]:23 De siste soldatene i Budapest kapitulerte 13. februar 1945, og sovjetiske styrker tok kontroll over landet.[64]

Holocaust i Europa[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust

SS-offiseren Adolf Eichmanns liste over jøder i Europa lagt frem på Wannsee-konferansen (januar 1942). Ungarn er oppført i del B, land som ikke var okkupert. Listen angir 742 000 jøder i Ungarn og med det et av landene med størst jødisk befolkning utenom Polen og Sovjetunionen.

Deportasjonene fra Ungarn 1944 skjedde nesten tre år etter iverksettelsen av holocaust i forbindelse med den tyske invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941.[65] Massedrap på jøder i det okkuperte Polen og Sovjetunionen var kjent i Ungarn før 1944, men det er uklart hvor kjent systematikken og omfanget var.[66][67]

Omfattende og systematiske drap på jøder begynte straks etter invasjonen av Sovjetunionen, blant annet av rumenske styrker i Bessarabia, Bukovina og Transnistria i juli og august 1941. Massakrer pågikk i de erobrede områdene fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør. Drapsmetoden var først masseskyting i regi av SS' Einsatzgruppen, og i 1941–1942 ble gassvogner og gasskamre tatt i bruk.[68][69][70]

Massedrap i spesielt anlagte leirer som Treblinka pågikk i stor skala først i Generalguvernementet, etter hvert også i fangeleiren Auschwitz som ble utvidet med et stort drapsanlegg. I Auschwitz ble fanger avlivet med Zyklon B.[71][72] Det tyske regimet tok trolig den prinsipielle beslutningen om å drepe alle jødene høsten eller i desember 1941. Wannsee-konferansen, som skulle samordne det allerede pågående folkemordet, ble avholdt i januar 1942.[73][74]

I Slovakia ble en stor del av landets jøder i 1942 deportert til Generalguvernmentet eller Auschwitz av landets regjering. En del jøder i Republikken Slovakia flyktet over grensen til Ungarn. I Riksprotektoratet opprettet okkupasjonsmakten konsentrasjonsleiren Theresienstadt i 1940, og fra denne ble etter hvert jøder fraktet over til drapsanlegget i Auschwitz.[75]

Romania hadde en fascistisk regjering under Ion Antonescu fra 1940. Romania hadde i 1930 totalt 760 000 jødiske borgere, vel 4 % av befolkningen, men dette tallet var redusert til 342 000 etter at landet var blitt tvunget til å avstå deler av territoriet, i hovedsak til Ungarn. Antonescu og Jerngarden styrte landet med hard hånd, og var spesielt brutale overfor landets jødiske minoritet. I Bessarabia og nordre Bukovina massakrerte de tyske og rumenske militærstyrkene 150 000 jøder i juli og august 1941. De overlevende ble deportert til Transnistria. Innenfor Romanias 1940-grenser overlevde nesten hele den jødiske befolkningen.[76]

Jøder fra Østerrike ble sammen med jøder fra Tyskland deportert til gettoer og utryddelsesleirer i øst fra november 1941.[74] Bulgaria nektet å deportere sine jødiske borgere, men gikk med på deportasjon fra okkuperte områder (Trakia og Makedonia).[77]

Et selvstendig Ungarn 1938–1944[rediger | rediger kilde]

Miklós Horthy ble landets riksforstander (fungerende statsoverhode) i det nominelle kongedømmet etter at han ledet nedkjempingen av kommunistene under Béla Kun. Horthy ble sittende som riksforstander fra 1920 til 1944 og førte en konservativ og autoritær politikk.[60]

Frem til og med 1944 var det vekslende statsministre og regjeringer under Horthy. Statsminister Pál Teleki tok i 1941 sitt eget liv da Ungarn ble trukket inn i krigen.[52] Den nazivennlige László Bárdossy var statsminister et knapt år til mars 1942 da han ble erstattet av Miklós Kállay. Bárdossy fikk skylden for å ha trukket Ungarn inn i krigen mot Sovjetunionen og mot USA. Horthy og Kállay sto hverandre nære, begge var konservative og mislikte nazistene. Kállay arbeidet med Horthys velsignelse for å trekke Ungarn ut av alliansen med Hitler.[78][79][54]

Ungarn var alliert med Tyskland og var ikke under direkte tysk kontroll. Det tyske regimet måtte derfor i utgangspunktet forhandle med regjeringen i et selvstendig land om gjennomføring av folkemordet. I likhet med Bulgaria og Romania beskyttet Ungarn sine egne borgere mot tyske krav om deportasjon.[77]

General Heslényi i Ungarns hær sendte i juli 1942 en forespørsel til den tyske general Alfred Jodl om å deportere til Transnistria 100 000 påstått ulovlig innvandrede jøder. Saken ble lagt frem for Eichmann som avviste forslaget og i stedet ville vente til han kunne ta seg av alle jødene i Ungarn.[80] I 1942 trodde Himmler at deportasjonene fra Ungarn snart kunne settes i gang. Himmler tilbød utenriksminister Joachim von Ribbentrop en ekspert, Dieter Wisliceny, til å administrere jødesaker ved ambassaden i Budapest. I første fase så de for seg at 100 000 jøder fra områdene annektert fra Slovakia og Romania skulle deporteres. I desember 1942 innså Himmler at det ungarske regimet ikke var interessert i å deportere sine jødiske borgere.[81]

Før tyskerne tok kontroll i 1944 var det en del jøder som flyktet til Ungarn fra tyskkontrollerte områder.[82] På dette tidspunktet utgjorde de ungarske jødene den største gjenværende jødiske befolkningen i Europa.[83]

Det første omfattende overgrepet på jøder i Ungarn fant sted i juli og august 1941. Den ungarske regjeringen unnlot å etterfølge tyske krav om å deportere sine jødiske borgere. Unntaket var 18 000–22 000 som ble deportert fra Karpato-Ruthenia til tyskkontrollert Galicia, fordi de angivelig ikke var ungarske statsborgere. Her ble de fleste myrdet sammen med lokale jøder.[84][67][85]

Ungarn deltok med styrker i angrepet på Sovjetunionen der brigader med jødiske ungdommer gjorde tvangsarbeidstjeneste i Ukraina.[86][67][87] Ungarske myndigheter sendte 6200 jøder, konvertitter, jehovas vitner og adventister i 1943 på tvangsarbeid i kobbergruvene i Bor, Serbia. Den ungarske hæren overlot dem der til Organisation Todt. Over 3000 som sommeren 1944 fortsatt var på tvangsarbeid i gruvene unnslapp deportasjonene.[88]

Karpato-Ruthenia før 1944[rediger | rediger kilde]

SS-general Friedrich Jeckeln var ansvarlig for Kamenets-Podolsk-massakren og massakren i Babij Jar. Han ble i 1946 hengt foran flere tusen tilskuere i sentrum av Riga.

Karpato-Ruthenia ble okkupert i 1938–1939 og Horthy utpekte i 1940 Miklós Kozma, en politiker fra ytre høyre, til guvernør. Kozma var tilhenger av et etnisk ensrettet «Stor-Ungarn». Også før første verdenskrig drev ungarske myndigheter strenge tiltak for «madjarisering» av minoritetene (assimilering i majoritetskulturen), særlig i grenseområder som Karpato-Rutenia. I mellomkrigstiden ønsket mange politikere en etnisk homogenisering, og mot andre verdenskrig ble tanker om befolkningsutveksling vanlig. Henrik Werth, Ungarns forsvarssjef, gikk inn for å kaste ut slaviske minoriteter, etniske rumenere og sigøynere sammen med jødiske ungarere.[20]

De ungarske styrkene som inntok Karpato-Ruthenia i 1938–1939 massakrerte et mindre antall rutenere, og trakasserte jødene i regionen. Et dekret den 23. mai 1941 bestemte at jøder i Karpato-Ukraina ikke kunne bli ungarske statsborgere, selv om de hadde vært statsborgere før fradelingen i 1918. Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 hadde ungarske styrker en kort periode kontroll over det østlige Galicia.[20]

Miklos Kozma tok 10. juli initiativ til å fordrive jøder, ruteneere og sigøynere fra Karpato-Rutenia til Galicia. De ungarske tiltakene rettet seg mot personer påstått å være uten ungarsk statsborgerskap. De omfattende deportasjonene ble offisielt stanset 15. august 1941, hovedsakelig fordi de ikke ble godtatt av tyske offiserer i Galicia. De tyske okkupantene i Galicia hadde på denne tiden begynt å utrydde jødene i området og ønsket ikke at det skulle komme flere.[20]

I alt ble omkring 20 000 jøder deportert til Galicia sommeren 1941, de fleste av disse ble massakrert ved Kamenets-Podolsk av tyske styrker under Friedrich Jeckelns kommando og deres ukrainske medhjelpere. Et ukjent antall sigøynere ble deportert og drept. Ungarske myndigheter betraktet sigøynere og jøder som to sider av samme sak. Etter at tyske styrker stanset deportasjonene 15. august ble det ikke gjennomført noen større deportasjoner av etniske rutenere. Ifølge historikeren Raz Segal var ungarske ledere i Karpato-Rutenia frustrert over at den tyske okkupanten hindret videre deportasjoner.[20]

Ungarn under tysk okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Ungarske jøder ankommet til Auschwitz i mai 1944, foto fra Auschwitzalbumet.

Tysk okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Ungarn forble et fristed for de jødiske ungarerne, de følte at de var relativt trygge under Horthys regime.[89][67] Regjeringen nektet å etterkomme det tyske kravet om å deportere landets jøder og det førte til et stadig mer anstrengt forhold mellom Hitlers og Horthys regimer.[31] Mot slutten av 1943 regnet jødene i Ungarn med å komme seg gjennom krigen med store økonomiske tap, men fysisk relativt uskadd.[2]

Den ungarske ledelsen innså etter det tyske nederlaget ved slaget om Stalingrad at Tyskland trolig ville tape krigen. Med Mussolinis fall i juni 1943 mistet Ungarn en støttespiller i tautrekkingen med Hitler. Horthy informerte 12. februar 1944 Hitler om at ungarske styrker på østfronten ville bli trukket tilbake til hjemlandet. Med Horthys stilltiende godkjenning begynte statsminister Kállay å undersøke muligheten for å inngå separat våpenhvile med de allierte, noe tysk etterretning raskt fikk kjennskap til. For å forhindre separatfred okkuperte Tyskland Ungarn 19. mars 1944 i «Operasjon Margrethe». Okkupasjonen var i hovedsak militærstrategisk motivert, blant annet for å sikre tilgang til oljefeltene i Romania og fordi regimet ble ansett som upålitelig. Det tyske regimet hadde forberedt en slik aksjon fra høsten 1943. Edmund Veesenmayer, SS-offiser, økonom og diplomat, hadde advart mot full invasjon og anbefalte i stedet å presse Horthy til å utnevne en tyskvennlig regjering.[90][91][92][55]

Okkupasjonen ble gjennomført etter et møte mellom Horthy og Hitler i Klessheim ved Salzburg 18. mars 1944. Horthys tog tilbake til Budapest ble underveis holdt igjen tilstrekkelig til at okkupasjonen av Ungarn kunne gjennomføres tidlig 19. mars uten større motstand. Veesenmayer og RSHA-sjef Ernst Kaltenbrunner var med på toget. Kállay ble erstattet av Döme Sztójay som statsminister.[92][93] Veesenmayer ble innsatt som «riksfullmektig» (øverste tyske representant i landet) og i praksis landets øverste leder.[94]

SS-offiseren Adolf Eichmann og hans stab i avdeling IV B 4 var 12. mars samlet i Mauthausen før avreise til Ungarn. Den 21. mars 1944 ankom Eichmann med en stab på 100-200 mann, Sondereinsatzkommando Eichmann, til Budapest og opprettet hovedkvarter i Hotel Majestic i bydelen Svábhegy.[95][96][67][53]

Ved rettsoppgjøret etter krigen hevdet Veesenmeyer at da han ankom Budapest var Eichmann og hans assistenter allerede i gang med å gjennomføre folkemordet på jødene og at han ikke kunne gjøre noe for å stanse dem. Det var Veesenmeyer som gjennom det føyelige Sztójay-regimet sikret samarbeidet med de sivile myndigheter, noe som var avgjørende for å gjennomføre deportasjonene til Auschwitz. Veesenmeyer var nøye med å informere Ribbentrop og få hans godkjenning for alle tiltak.[97]

Eichmanns spesialkommando var formelt underlagt Otto Winkelmann, Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF) for Ungarn.[98] I jødesaker fikk Eichmann ikke instrukser fra Veesenmayer eller Winkelmann, men direkte fra Himmler og Kaltenbrunner eller fra Heinrich Müller i Gestapo. Eichmann orienterte ikke Veesenmayer eller Winkelmann om ordrene han fikk.[99] Det foregikk tautrekking mellom de tyske representantene i Ungarn og Hitler hadde kort tid etter okkupasjonen holdt et langt møte med Himmler, Ribbentrop og Veesenmayer for å avklare ansvarsforholdene i Ungarn. Veesenmayer var lojal mot den overordnede tyske jødepolitikken, men tok ikke instrukser fra Himmler. Ribbentrop advarte Veesenmayer om at Himmlers Sicherheitsdienst (SD) ville blande seg inn i Veesenmayers ansvarsområde. I stridsspørsmål støttet Veesenmayer seg til instrukser fra utenriksdepartementet og ikke fra Schutzstaffel (SS).[100]

Döme Sztójays regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Etter okkupasjonen ble en protysk regjering innsatt under Ungarns tidligere Berlin-ambassadør, Döme Sztójay, denne stod under oppsyn av Veesenmayer. Ferenc Szálasi og hans høyreekstreme pilkorsparti ble holdt utenfor regjeringen.[101] Den 75-årige Miklós Horthy fikk formelt fortsette som statssjef, men han forholdt seg etter maktovertakelsen passiv og deltok ikke i regjeringsarbeidet. Horthys bevegelsesfrihet ble sterkt begrenset; i praksis var han i husarrest på Buda slott.

Elie Wiesel ble 15 år gammel deportert sammen med de andre jødene i Sighetu Marmației (Transilvania) med en av de første transportene til Auschwitz. Wiesel var en av de få som overlevde. Sighetu var et sentrum for jødisk kultur i det nordlige Transilvania.[2]

På kort tid kom det 107 nye lover som tok fra de ungarske jøder alle rettighetene deres.[102] Kaltenbrunner la frem de tyske kravene for Sztójay. Tyskernes krav om at personer definert som jøder måtte bære den gule stjernen, og samling av jødene i gettoer ble akseptert i et regjeringsmøte 22. mars.[103] Kaltenbrunner forlot Budapest 26. mars etter at han hadde sørget for å utnevne de to radikale antisemittene László Baky (en tidligere general i gendarmeriet) og László Endre som statssekretærer med ansvar for jødesaker i innenriksdepartementet.[104] Baky hadde ikke erfaring med offentlig forvaltning, mens Endre var en rutinert tjenestemann.[101]

I samarbeid med Baky, Endre og oberstløytnant László Ferenczy, sjef for det ungarske gendarmeriet, delte Eichmann inn Ungarn i seks deportasjonssoner. Inndelingen svarte omtrent til gendarmeriets geografiske inndeling (gendarmeridistrikter). Innenriksminister Andor Jaross godkjente 31. mars Endres og Eichmanns landsdekkende plan for internering og gettoer. Den avgjørende beslutningen ble tatt 23. april i et møte avholdt på Endre-familiens gods i Szentkút. Til stede var Endre, Eichmann, Otto Hunsche (Eichmanns juridiske rådgiver), Winkelmann, Jaross og Baky. Tyske og ungarske representanter ble der enige om deportasjon av absolutt alle jøder i Ungarn. Veesenmayer informerte Berlin om beslutningen. Ungarske og tyske tjenestemenn sluttet deretter opp om iverksettingen.[105][106] SS-mennene var forbløffet hvor entusiastiske deres ungarske motparter var i gjennomføring av folkemordet. Offisielt hadde den ungarske regjeringen gått med på å forsyne det tyske riket med noen hundre tusen jødiske «arbeidere».[107]

Kort etter skrev Baky til sin sjef, innenriksminister Andor Jaross:

«Den kongelige ungarske regjering vil snart få landet renset for jøder. Jeg beordrer utrenskningen til å skje region etter region. Resultatet av utrenskningen vil bli at jødedommen – uten hensyn til kjønn eller alder – vil bli transportert til konsentrasjonsleirer».[108]

Et dekret av 10. mai 1944 bestemte at jøder måtte gå med gul stjerne. Unntatt var utenlandske jøder og andre som var unntatt ifølge lov fra 1939. Disse unntakene dannet grunnlag for den svenske diplomaten Raoul Wallenbergs redningsforsøk.[26] Etter den tyske okkupasjonen i mars 1944 flyktet en del jøder over grensene til relativ trygghet i Republikken Slovakia og i Romania.[109]

Deportasjoner til Auschwitz mai–juli 1944[rediger | rediger kilde]

Kvinner og barn fra Ungarn på vei til gasskammeret, Auschwitz, 27. mai 1944, fra Auschwitzalbumet.
Imre Kertész overlevde både Auschwitz og Buchenwald, han ble deportert 14 år gammel. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur for verk som blant annet omhandlet erfaringer fra dødsleiren.[110][111]

I Auschwitz forberedte man seg fra januar 1944 på å motta ungarske jøder.[31] Blant annet ble jernbanesporet forlenget fra stasjonen utenfor til en særskilt anlagt rampe innenfor porten. På denne rampen foregikk seleksjonen eller sorteringen som gikk ut på å skille ut de som skulle arbeide, mens resten skulle drepes straks.[2][112]

Tidlig i mai 1944 var Rudolf Höss i Budapest for å diskutere fremdriftsplanen for deportasjonene med Eichmann og de ungarske statsbanene (MÁV). Höss ønsket å holde et lavere tempo enn Eichmann og Endre fordi Auschwitz, særlig krematoriene, ikke hadde kapasitet til den planlagte deportasjonen. Eichmann brydde seg lite om Höss' innvendinger og henviste til ordre fra Himmler. Til slutt ble det lagt opp til at deportasjonene skulle foregå i en takt på fem tog i løpet av 48 timer, i stedet for fire tog (hver med 40-50 kuvogner til sammen 3000 til 3500 personer) innenfor 24 timer som opprinnelig planlagt. Drapet på de jødiske ungarerne var det mest intensive i løpet av Auschwitz' eksistens og ble kalt «Operasjon Höss» etter lederen. De siste forberedelsene pågikk fortsatt da det første toget ankom 16. mai.[113] Krematoriene klarte ikke å ta unna alle likene og det ble derfor gravd store groper til å brenne lik i friluft.[114]

Deportasjonene ble gjennomført systematisk distrikt for distrikt. Prosjektet ble ledet av László Ferenczy, oberstløytnant i det ungarske gendarmeri (politiet på landsbygda, ungarsk:csendőrség). Internering og uttransport ble utført av gendarmeriet og det regulære ungarske politiet i byene under oppsyn av den tyske okkupanten.[115][116][117][118] Før hver deportasjonsoperasjon ble det avholdt et planleggingsmøte i Budapest eller i den aktuelle sonen. Ferenczy informerte der lokale sivile ledere og ledere for politi/gendarmeri om oppdraget.[106]

Personer med erfaring fra deportasjoner ble sendt inn sammen med enheter av gendarmer/politimenn for å internere jødene i oppsamlingsleirer. I det nordøstlige området hadde jødene blitt tvunget inn i gettoer i en tidligere fase. Som oppsamlingsleirer ble industrianlegg (som teglsteinsfabrikker), lagerbygg og låver brukt, fortrinnsvis nær et sidespor på jernbanenettet. Oppsamlingsleirene var oftest uten vann og sanitær, og mange var uten tak. Etter noen dager var forholdene uholdbare med sykdomsutbrudd og et stort antall selvmord. Politimenn og gendarmer sto for vaktholdet. Alle var omfattet av deportasjonen, inkludert gamle, barn, innsatte i fengsler, innlagte på sykehus og pasienter i psykiatriske institusjoner. Personer med kristelig ektefelle («ariske ektepar») ble i noen tilfeller unntatt fra deportasjon. Unntaksreglene var relativt uklare og ble tolket så strengt som mulig slik at flest mulig kunne deporteres.[106]

Jødenes eiendeler ble konfiskert av myndighetene, og regjeringen mente verdien av eiendelene kunne dekke opp underskuddet i statsbudsjettet.[119] Deportasjoner fra Ungarn la beslag på jernbanekapasitet som den tyske hæren hadde nytte av. Hæren hadde rett til å nekte transport som ikke var krigsviktig, denne retten ble ikke brukt i 1944.[120]

I alt gikk 147 toglaster, hver med i gjennomsnitt 45 kuvogner, til Auschwitz. De ungarske vaktene var ivrige i tjenesten og stuet så mange som mulig inn i hver vogn som så ble låst. Hver kuvogn hadde normalt kapasitet til 40 personer, mens deportasjonene ble planlagt med minst 70 personer i hver og i praksis ble det stuet inn opp til 100. I Munkács (slovakisk: Mukačevo) var det opp mot 120 i hver vogn. Hver vogn hadde en bøtte drikkevann og en toalettbøtte.Jødene fikk ta med seg et begrenset utvalg eiendeler, men ikke kontanter, smykker eller andre verdigjenstander Antallet deporterte fra hvert sted ble nøyaktig notert og meldt til Ferenczy som oppsummerte tallene hver dag og sendte rapport til innenriksdepartementet med bil. Både Reichssicherheitshauptamt og det tyske utenriksdepartementet ble holdt orientert.[121][106][20][48]

Forløp[rediger | rediger kilde]

Kuvogn brukt ved deportasjonen her brukt i holocaust-minnesmerket i Kőszeg helt vest i Ungarn.

Deportasjonene av ungarske jøder begynte 15. mai 1944 og foregikk distriktsvis:

  • Innen utgangen av mai var 217 236 personer deportert.[20][48]
  • Innen 7. juni var 289 357 deportert og Karpato-Ruthenia og Transilvania var tømt.
  • Innen 17. juni var til sammen 340 169 deportert og området nord for Budapest (fra Košice til grensen i vest) tømt.
  • Innen 30. juni var til sammen 381 661 deportert og områdene øst for elven Donau (uten selve Budapest) var tømt.
  • Innen 8-9. juli var til sammen 437 402 deportert og områdene vest for Donau (uten selve Budapest) var tømt.
  • 8. juli var omkring 300 000 jøder igjen i Budapest med omegn.

Deportasjonene ble påbegynt i det nordøstre hjørnet, som lå nærmest Østfronten.[122] Arbeidet i sone I ble planlagt på et møte i Munkacs 12. april ledet av Endre. Til stede var toppledelsen i den sivile administrasjonen for byer og fylker, og ledelsen for politi/gendarmeri i området. Interneringen begynte 16. april. Politiet vekket familiene tidlig om morgenen og ga dem få minutter til å ta med klær og litt mat, før de ble drevet til interneringsleirer og gettoer. Vaktene, som var gendarmer eller politiet, var generelt brutale, og det forekom at internerte ble torturert til å avsløre hvor de hadde gjemt verdisakene.[123] Arbeidet ble 24. april inspisert av Eichmann, Wisliceny og Endre. På denne reisen ble prosedyrene for gjennomføring av deportasjonene finpusset, blant annet opplegg for overføring av jødene til tyskerne i Košice (Kassa).[124] Innenriksminister Andor Jaross informerte i regjeringsmøtet 17. mai 1944 om at deportasjonene var godt i gang.[125]

Det nordlige Transilvania utgjorde sone II begynte interneringen 3. mai i henhold til planer utarbeidet i møter få dager før. Ifølge instruksene hadde borgermesteren i byene og prefekten i landdistriktene det administrative ansvaret for interneringsleirene/gettoene herunder plassering av leirene og søknader om unntak fra internering. Enheter bestående av politimenn/gendarmer, frivillige fra pilkorsbevegelsen og kommunale tjenestemenn (ofte lærere i grunnskolen) førte jødene til fots til interneringsleiren fra grålysningen 3. mai. Det hele foregikk rolig og uten motstand. De visste neppe hva som ventet og håpet på en kortvarig forflytning til krigen snart var over. Interneringen var fullført på en uke og den interne styringen av leiren ble overlatt til et jødisk råd.[126]

I Karpato-Ruthenia, det nordøstlige Ungarn og det nordlige Transilvania begynte deportasjonene 15. mai og omfattet fire tog daglig. Hvert tog tok omkring 3000 personer presset sammen i godsvogner eller kuvogner (vogner beregnet på frakt av storfe). Košice var en av de første gettoene som ble tømt. Košice var et jernbaneknutepunkt der nesten alle tog til Auschwitz passerte, og der ungarske vakter ble erstattet med tyske. Frem til Košice ble internering og transport utført av ungarske myndigheter. Deportasjonene ville ikke vært mulig å gjennomføre uten de ungarske gendarmenes innsats: I hele Košice politidistrikt var det bare en håndfull SS-offiserer og førti tyske soldater.[20][48]

Transporten 7. juni var den siste fra sone I og II (Karpato-Ruthenia, nordøstlige Ungarn og det nordlige Transilvania).[20][127] I løpet av de første to ukene kom dobbelt så mange transporter som avtalt med Höss, på det meste kom fem eller seks tog til Judenrampe i Auschwitz.[113]

Samtidig med deportasjonene i sone I og II, ble omkring 10 000 jøder i det sørvestlige Ungarn og i Délvidék internert og deportert.[128]

Deportasjonssone III i det nordlige Ungarn strakk seg fra Košice til grensen mot Østerrike nord for Budapest og hadde anslagsvis 65 000 jødiske innbyggere. Deportasjonene ble planlagt i et møte i innenriksdepartementet 25. mai under ledelse av Baky og med sjefene for gendarmeriet/politiet i de berørte distriktene samt tysk SD og SS til stede. Interneringen skulle etter planen begynne 5. juni (samtidig som deportasjonen fra Transilvania skulle være fullført) og deportasjonen skulle foregå fra 11. til 16. juni. Operasjonen ble ledet fra et hovedkvarter satt opp i småbyen Hatvan nord for Budapest. Størst antall jødiske innbyggere hadde Miskolc.[129] Basert på erfaringene fra de to første sonene ga Ferenczy ordre om at deportasjonene skulle skje så raskt som mulig etter at oppsamling i leirer. Det tyske sikkerhetspolitiet skulle ha kommandoene inne i leirene og ha oppsyn med opplasting på tog, mens ungarerne skulle stå for vaktholdet. Syke, gamle og deres familier skulle gå med de tidlige transportene, ikke med de siste som tidligere, ifølge instruksene.[130]

Deportasjonssone IV omfattet distriktene Szeged og Debrecen i det sørøstlige Ungarn. Interneringen begynte 16. juni med planlagt deportasjon fra 21. juni og omfattet i alt 40 505 jødiske personer. Deportasjonene ble gjennomført 25.–28. juni i stedet for fra 21. juni som planlagt.[131]

Jødene i gendarmeridistriktene V og VI slapp relativt sett lettere unna enn jøder i andre distrikter. Dette skyldes tilfeldigheter og forhandlinger i regi av journalist og advokat Rudolf Kastner (Rezső Kasztner). Eichmann informerte 14. juni (under deportasjonene fra sone III) Kastner om at han var villig til å holde igjen 30 000 ungarske jøder i Østerrike, dette var påstått å være av ren godvilje. Som motytelse krevde Eichmann fem millioner sveitsiske franc utbetalt straks. Eichmann la frem dette tilbudet etter instruks fra Kaltenbrunner. Togene fra gendarmeridistrikt II og III (inkludert fra Győr og Komárom) ble sendt til Auschwitz tross avtalen med Eichmann. Eichmann bestemte da at Kastner i stedet skulle få transporter fra sone IV. Omkring 20 000 jøder ble 25.–28. juni sendt til Strasshof an der Nordbahn i utkanten av Wien, de fikk der relativt god behandling. De fleste av disse overlevde krigen.[128]

Deportasjonssone V omfattet det vestlige Ungarn (vest for Donau) svarende til gendarmeridistrikt III (Szombathely) og IV (Pécs). Internering og uttransport ble planlagt på et møte 22. juni i Siófok. Lederne for gendarmeridistriktene deltok også på møtet. Interneringen omfattet 29 405 personer i sone V og disse ble deportert 4-6. juli.[132]

Deportasjonssone VI omfattet Budapest med omegn. Interneringen av jødene i dette området begynte samtidig som togtransportene fra sone V pågikk. Horthy besluttet 7. juli å stanse deportasjonene. De fleste jøder fra byer omkring Budapest ble stuet sammen i gettoer fra 22. mai og ble deportert 7. og 8. juli, til dels etter Horthys beslutning. Ferenczy kunne da rapportere at 434 351 jøder var deportert frem til 8. juli i 147 togtransporter. Ungarn var da stort sett tømt for jøder, med unntak av Budapest og en del jøder i arbeidstjeneste.[133][134] Mellom april og august 1944 deporterte det tyske sikkerhetspolitiet ytterligere 12 000-15 000 jøder uten å involvere ungarske myndigheter i såkalte Einzelaktionen. I alt ble 450 000 personer deportert og de aller fleste til Auschwitz.[121]

Ungarn hadde i 1944 det siste intakte jødiske samfunnet i Europa, og dette var den siste store transporten til Auschwitz. De ungarske provinsene var da praktisk talt tømt for jøder, mens det i Budapest og omland fortsatt var opp mot 300 000 gjenværende jøder.[83] Ungarske angrep på sigøynere sommeren 1944, etter deportasjonene, skjedde på eget initiativ og hadde ikke sammenheng med tyske planer.[20]

Auschwitz[rediger | rediger kilde]

Jøder fra Karpato-Ruthenia nylig ankommet med tog til sorteringsplattformen i Auschwitz, mai 1944. For å ta i mot de mange ungarske jødene ble jernbanelinjen forlenget fra stasjonen utenfor leiren til en egen plattform inne i leiren. Fotografiet er fra det såkalte Auschwitz-albumet som (bortsett fra Sonderkommando-fotografiene) er det eneste kjente bevarte fotobevisene fra Auschwitz. Albumet med nær 200 bilder er donert til Yad Vashem.[135][112]

På knapt to måneder, mellom 14. mai og 8. juli, ble det deportert 437 402 jøder fra Ungarn (inkludert annekterte områder). Dette sammen med noen mindre deportasjoner utgjorde i alt 450 000[121] som ble sendt til Auschwitz. Hver dag på forsommeren ble omkring 12 000 jødiske ungarere sendt til denne utryddelsesleiren med tog gjennom Slovakia.[136][137][138] Av de deporterte ble 300 000-345 000 drept i gasskammeret, straks etter ankomst og sortering på jernbaneplattformen. Mange tusen døde senere av sult, sykdom og slavearbeid, eller de ble sendt i gasskammeret etter senere sorteringer. De gjenlevende ble vinteren 1945 drevet vestover mot selve Tyskland da Auschwitz ble evakuert før sovjetiske styrker rykket inn.[139]

Stans i deportasjonene[rediger | rediger kilde]

Internasjonalt press på den ungarske regjeringen og kuppforsøket 2. juli førte til at Horthy stanset deportasjonene 8. juli og den siste toglasten ankom Auschwitz 11. juli. Meldingen om slutt på deportasjonene nådde London 18. juli der den ble offentliggjort.[83][140] Uten assistanse fra ungarske myndigheter hadde SS liten mulighet til å fortsette deportasjonene etter juli 1944.[141] Etter deportasjonene til Auschwitz var de gjenværende jødene samlet i arbeidsleirer eller i Budapest der flere tusen ble myrdet før byen ble frigjort.[142]

I et møte med regjeringen 26. juni krevde Horthy at deportasjonene måtte stanse, og at Endre og Baky måtte fjernes fra sine embeder. Endre og Baky ble 30. juni fratatt ansvaret for jødesaker, men fortsatte som statssekretærer i innenriksdepartementet. Deportasjonene fortsatte uhindret noen dager til. Tidlig i juli gjorde Baky i samarbeid med Jaross og Endre et mislykket forsøk på å arrestere Horthy og å få innsatt Ferenc Szálasi. Målet med det planlagte kuppet var å få slutt på regjeringens vingling slik at utryddelsene av jødene kunne fullføres. I Budapest var mange fra gendarmeriet samlet 2. juli til en seremoni og Baky planla å bruke disse styrkene (som var under hans kommando) til å gjennomføre kuppet og til å internere jødene i Budapest fra 10. juli. Horthy fikk kjennskap til planene, avlyste seremonien, sendte gendarmene tilbake til forlegningene og hentet lojale styrker til Budapest.[143]

László Ferenczy, oberstløytnant i det ungarske gendarmeri og kjent som «Ungarns Eichmann», organiserte interneringen og uttransport av jødene. Han rapporterte fortløpende og detaljert om fremdriften. Han ble dømt og hengt i 1946.

Ungarn var formelt en uavhengig stat med mange utenlandske legasjoner. Diplomater fra nøytrale land kunne derfor kommunisere fritt med omverdenen. Overgrepene ble bredt omtalt blant annet i svensk presse der det fremgikk klart at det ikke var enkeltstående hendelser, men systematiske ledd i et stort prosjekt. Deportasjonene førte til omfattende internasjonale protester, og statsoverhodet Miklós Horthy ble utsatt for påtrykk for å gripe inn. Brev og telegram kom fra mange hold. Pave Pius XII sendte et telegram 25. juni der han ba om stans i deportasjonene (noe som var mulig etter at de allierte inntok Roma i juni), USAs president Franklin D. Roosevelt sendte et skarpt formulert ultimatum 26. juni og kong Gustaf V av Sverige den 30. juni.[144] Sveits, Sverige og Vatikanet medvirket (dels på oppfordring fra USA og Storbritannia) til å legge press på Horthy, og BBC kringkastet kraftige advarsler 5., 6. og 11. juli. Den britiske holocaustforskeren Martin Gilbert mente at disse advarslene var utslagsgivende for stans i deportasjonene.[83][140]

Raul Hilberg mente det var utslagsgivende at ungarsk etterretning fanget opp meldinger om at britiske og amerikanske styrker ville bombe Budapest, og da ville jernbaneanlegg og de deler av statsapparatet som var involvert i deportasjonene bli bombemål. Meldingene inneholdt riktig gateadresse for disse. Slik presisjonsbombing var de allierte ikke i stand til, men ifølge Hilberg var trusselen nok til å skremme de ungarske myndighetene. Martin Gilbert tror at meldingene ble lekket til ungarske myndigheter med vilje. De alliertes antatte evne til presisjonsbombing av Budapest ble oppfattet som troverdig etter flere bombetokt mot Ungarn fra april til tidlig juli. Budapest ble 2. juli utsatt for et omfattende amerikansk bombeangrep som traff jernbaneanlegg, oljeraffineri og flyfabrikker; 700 bombefly av typene B-17 og B-24 deltok i angrepet. De alliertes raske fremgang på slagmarken (på Østfronten og landgangen i Normandie) medvirket til beslutningen om å stanse deportasjonene.[83][140][145][67][107]

Overfor Horthy insisterte Veesenmayer på at deportasjonene måtte fortsette, ifølge Veesenmayer fordi flere hundre tusen jøder i hovedstaden representerte en sikkerhetsrisiko. Veesenmayer forsøkte 8. juli å overbevise Sztójay om å fortsette deportasjonene.[146] Veesenmayer og Winkelmann gjorde det klart for Horthy at innblanding i deportasjonene ikke ville bli tolerert av den tyske regjeringen, og at jødene var et eksklusivt tysk ansvar.[147] Ribbentrop sendte 16. juli, via Veesenmayer, et ultimatum fra Hitler til Horthy at det ikke måtte bli flere forsinkelser i deportasjonene. Horthy ga ikke etter for truslene.[148]

Eichmann var frustrert over Horthys inngrep, og forsøkte i smug å deportere 1500 personer fra Budapest 12. juli. Horthy ble tipset om deportasjonen, og fikk kalt tilbake toget som var på vei nordover. Eichmann var rasende over den ungarske innblandingen og lyktes, blant annet med hjelp av Baky, en uke senere å få sendt en toglast til Auschwitz. Med hjelp fra ungarske kollaboratører utmanøvrerte SS ungarske tjenestemenn, og deporterte 1500 personer fra Sárvár interneringsleir 24. juli. Etter dette fortsatte tautrekkingen om deportasjonene skulle gjenopptas, og blant jødene i Budapest gikk ryktene.[149]

Géza Lakatos' regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Romania gikk over til de allierte 23. august 1944 etter at sovjetiske styrker hadde omringet godt over 100 000 (18 divisjoner) tyske og rumenske soldater i Bessarabia. Sovjetiske styrker rykket deretter frem gjennom Romania og ville raskt kunne krysse grensen til Ungarn. Romania trakk seg fra avtalen fra 1940 om overføring av det nordlige Transilvania til Ungarn. Romania var etter dette i krig med både Tyskland og Ungarn, og Tysklands stilling på Balkan ble på få dager sterkt svekket. Omveltningene i Romania førte til at Horthy var mer bestemt i å verne om jødene i landet: Den ungarske regjeringen informerte 24. august Eichmann og Veesenmayer om at det ikke lenger var aktuelt med deportasjoner. Etter Tysklands store tilbakeslag ble det særlig viktig å opprettholde samarbeidet med det ungarske regimet. Himmler ga da straks ordre om stans i deportasjonene og kalte Eichmann hjem.[150][151] Horthy avsatte 29. august Döme Sztójay som statsminister og innsatte en militærregjering under generalen Géza Lakatos, i strid med tyske ønsker. Denne gjenopptok arbeidet med å inngå separatfred med de allierte og 22. september reiste en ungarsk delegasjon for å forhandle våpenhvile med Molotov.[99][152] Horthy instruerte 2. september ledelsen i gendarmeriet om at flere deportasjoner ikke ville bli tolerert.[153] Den nye regjeringen og den nye utenrikspolitiske linjen lettet situasjonen for den jødiske befolkningen.[60]

I september var de tyske representantene i Budapest stadig mer utålmodige og Veesenmayer klaget til Berlin over nøytrale lands innblanding til fordel for jødene. László Ferenczy arbeidet på sin side for ytterligere konsentrasjon av jødene i Budapest og planla i slutten av måneden nye deportasjoner til Auschwitz.[154]

Da sovjetiske styrker i oktober 1944 krysset grensen til Ungarn, erklærte Horthy at krigen var over for Ungarns del.[60] Sovjetunionen krevde 9. oktober at Ungarn gikk til krig mot Tyskland som betingelse for våpenhvile.[155] Tyskerne holdt seg underrettet om regjeringens planer, og noen dager før en planlagt ungarsk uttreden av krigen gjennomførte pilkorserne med tysk hjelp den 15. oktober 1944 et statskupp. Horthys sønn ble kidnappet og Horthy ble tvunget til å abdisere. Horthy godkjente Ferenc Szálasi som statsminister, i bytte mot sønnen. Lakatos og Horthy ble deretter internert i Tyskland.[152][156]

Gettoene i Budapest[rediger | rediger kilde]

Pest-gettoens utstrekning etter ordre fra innenriksminister Gábor Vajna, 29. november 1944.
Innbyggere av Budapest ble tvunget til å gå med en gul Davidstjerne. Ferencváros (distrikt IX), sentralt i Budapest, 1945.

Etter det allierte bombeangrepet 2. april 1944 ble den eksisterende getto-planen for Budapest lagt til side. László Endre sørget i stedet for at jøder måtte oppgi sine boliger til fordel for ikke-jødiske bombeoffer.[157] De første formelle planene for gettodannelse ble lagt 9. mai. Én enkelt getto ble vurdert, men forslaget ble avvist fordi myndighetene, med Endre i spissen, fryktet at det kunne gjøre det lettere for allierte fly å bombe ikke-jødiske bydeler. Én enkelt konsentrert getto ville også være praktisk krevende ved at et stort antall måtte flytte mellom bydeler og boliger. Disse planene innebar at hovedgater og plasser skulle renses for jøder som skulle samles i syv områder hvorav 3 på Buda-siden. Jødene skulle etter planen bosettes nær antatte strategiske bombemål blant annet regjeringskontorene, jernbanestasjoner og fabrikker. Jødene måtte forlate leiligheter langs torg og hovedgater og bosette seg i sidegater i boliger av lavere standard.[8][31]

Endre begynte de praktiske arbeidet med gettoer i Budapest da deportasjonene fra provinsene var godt i gang. Den 26. mai instruerte han Budapests administrasjon om å dele byen i jødiske bygninger («gul stjerne-hus») og ikke-jødiske bygninger, med frist 31. mai. Endre hadde opprinnelig planlagt at alle jødene måtte flytte i løpet av 24 timer. Da dette viste seg praktisk umulig ble den første flyttingen kunngjort av borgermesteren 16. juni med fem dagers frist.[158] Myndigheten utpekte 2637 leiegårder som jødiske og disse ble merket med stor gul stjerne mot sort bakgrunn. Det ble dannet flere og mer spredte gettoer enn planen skissert tidlig i mai. I slutten av juni ble antall jødiske bygninger redusert til 1948 og de fleste av disse i sentrale deler av Pest. Jødene ble pålagt å flytte inn, mens mange av de opprinnelige beboerne valgte å bli værende.[159]

Jødene i Budapest skulle etter planen deporteres i juli og de ble reddet ved Horthys ordre 8. juli om å stanse deportasjonene. Pilkorsbevegelsen som kom til makten 15. oktober innledet en ny politikk for gettoisering av de jødene som var igjen i Ungarn.[160]

Menn under 60 år og kvinner under 40 år ble sendt på tvangsarbeid vest for Budapest. De gjenværende ble konsentrert i den internasjonale gettoen, nær elven Donau, på østsiden i distrikt V, og Pest-gettoen i distrikt VII, sentralt i Pest. Disse gettoene ble etablert ved dekreter, 12. og 29. november. I de fleste byggene i Pest-gettoen var det også ikke-jøder som valgte å bli boende. Bakgrunnen for den internasjonale gettoen var ønske om å skille de jøder som stod under spesiell beskyttelse fra de andre jødene. Anslagsvis 15 000 hadde dokumenter utstedt av nøytrale land, men antallet i den internasjonale gettoen var langt høyere, ifølge Wallenberg opp til 35 000 stuet sammen i 120 leiegårder. Szálasis regime delte jødene inn i seks kategorier: jøder med utenlandsk beskyttelsespass, jøder som skulle lånes ut til den tyske regjeringen, jøder som skulle deporteres, jøder som var unntatt deportasjon, rabbinere og utenlandske jøder. I november-desember 1944 ble det nesten anarkitilstander i Budapest, etter at Szálasis regjering mistet kontrollen over pilkors-militsen. Den internasjonale gettoen, der jødene i prinsippet var beskyttet, ble stadig ramponert og militsen hentet ut personer som de henrettet ved Donau.[31][160] Byen hadde mot slutten av 1944 to hovedgettoer: Pest-gettoen og den internasjonale gettoen. Jødene fra disse gettoene unnslapp deportasjon til Auschwitz.[157] De fleste byggene omfattet av gettoene står fortsatt.[161]

Under pilkorsregimet[rediger | rediger kilde]

Ferenc Szálasis regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Pilkorsoffiserer utenfor Ungarns forsvarsministerium, 16. oktober 1944. Personen til høyre er Ernö Gömbös, sønn av Gyula Gömbös.
Sovjetiske soldater i Budapest 2. januar 1945 i forbindelse med kampene om byen.

En regjering med utspring i pilkorsbevegelsen, ledet av Ferenc Szálasi, grep makten 15. oktober 1944. László Ferenczy ble forfremmet til minister med ansvar for de gjenværende jødene i Budapest.[162] Etter dette kom Eichmann med sin SS-styrke tilbake, og terroren mot Budapests drøyt 200 000 gjenværende jøder ble intensivert. De ble forfulgt, myrdet ved Donau, deportert eller tvangsplassert i gettoen. Szálasi etterkom ikke Eichmanns krav om at Budapests jøder skulle deporteres til Tyskland, ettersom han ville utnytte dem som tvangsarbeidskraft i Ungarn. Omkring 35 000 jøder ble kommandert til å bygge befestninger rundt Budapest.[163]

Deportasjoner ble gjenopptatt 6. november da sovjetiske styrker sto i utkanten av byen. Mangel på tog gjorde at jødene ble sendt på «dødsmarsjer» til fots vestover fra Budapest. Noen dager tidligere hadde Himmler stanset de systematiske massedrapene med gass i Auschwitz, som da var det siste drapsanlegget i drift. Massedrap på titusenvis av jøder skjedde likevel utover våren 1945. Deportasjonene fra og med november 1944 dreide seg om overføring til tvangsarbeid, blant annet på Südostwall, et festningsverk langs det tyske rikets grense mot øst.[164] Flere titusen jøder ble drevet vestover i retning Wien, og omkring 10 000 døde eller ble drept i løpet av seks dager med dødsmarsjer tidlig i november.[165]

Den 15. november opprettet regjeringen en getto omgitt av murer i de tradisjonelle jødiske kvartalene på Pest-siden av Donau for 69 000 personer.[166] Gettoen ble bevoktet av en kombinert gendarm- og pilkorsstyrke. Også en «internasjonal getto», uten murer, ble opprettet i midten av november for omkring 30 000 jøder. I denne fantes leiegårder som stod under beskyttelse av de diplomatiske representasjonene til de nøytrale landene Portugal, Sveits, Spania og Sverige samt Den hellige stol og Røde Kors. Der bodde familier betraktet som utenlandske statsborgere, blant dem omkring 7 000 under svensk beskyttelse.[31] Den svenske legasjonen i Budapest delte ut 15 000 beskyttelsespass til jødiske ungarere. Etter at Szálasi kom til makten erklærte svenske myndigheter flere bygninger i Budapest som såkal eksterritoriale (underlagt Sverige) for å redde beboerne.[167]

Fra svensk side spilte Wallenberg den ledende rollen, også utenfor Budapest.[168] Wallenberg fulgte jøder på tvangsmarsj langs veien, og delte ut medisiner, mat og beskyttelsespass («Schutzpass»). Han tok dem med pass ut av tog, og reddet på denne måten omtrent 2 000 personer. Da jødene kom til Østerrike, gikk Wallenberg om bord på toget, delte ut pass, og slapp ut alle «nysvensker». Det amerikanske War Refugee Board, etablert av Roosevelt i januar 1944, finansierte Wallenbergs redningsaksjon. WRBs penger ble i stor grad samlet inn av den amerikanske organisasjonen Joint Distribution Committee.[169]

Alt i alt overlot pilkorsregjeringen 50 000-60 000 jøder til tyskerne. Dette tallet inkluderer tvangsarbeidere og jøder fra Budapest. De fleste ble sendt på dødsmarsjer vestover mot Østerrike og Tyskland. Sent i november og desember ble flere tusen deportert med kuvogner. Veesenmayer meldte 21. november til Berlin at Szálasi hadde bestemt at kun arbeidsføre menn skulle sendes til fots vestover fra Budapest. Kvinner skulle sendes med tog, mens de øvrige skulle holdes i gettoene i Budapest. Mangel på jernbanevogner gjorde at ytterligere transporter i praksis stanset opp. Marsjer i stor skala stanset i november, og alle deportasjoner tok slutt i desember.[164] I denne fasen gjorde regimet en innsats for å deportere sigøynere.[77]

Pilkorsterroren etter regjeringens flukt[rediger | rediger kilde]

Terroren fra pilkorsere tiltok ytterligere etter at regjeringen hadde forlatt Budapest i desember, og sovjetiske styrker omringet byen. Den internasjonale gettoen hadde ingen murer, og pilkorsernes angrep rammet derfor hardere. Terroren mot jødene tok slutt først etter den sovjetiske hærens inntog i Budapest. Den 16. januar inntok sovjetiske styrker den internasjonale gettoen og befridde 25 000 mennesker i beskyttelseshusene der; to dager senere ble 69 000 overlevende i Pest-gettoen befridd. Stadig flere jøder hadde blitt overført fra den internasjonale gettoen til Pest-gettoen. Noen kilder oppgir at 80 000 ble befridd i Budapest 17. januar.[170][171]

Sluttfasen[rediger | rediger kilde]

Før sovjetiske styrker nådde Auschwitz i slutten av januar 1945 ble de overlevende ungarerne i leiren sent vestover til selve Tyskland. Overlevende på tvangsarbeid vest i Ungarn og i det østlige Østerrike ble også sendt samme vei. Disse gruppene på flere titusen endte til slutt i Mauthausen, Dachau, Mittelbau Dora, Sachsenhausen, Buchenwald og et antall andre leirer. Flere titusen ungarere døde under tvangsoverføringene til disse leirene i vest.[139]

Bačka[rediger | rediger kilde]

Holocaust-minnesmerke i Novi Sad.

Etter invasjonen i 1941 begynte den ungarske okkupasjonsmakten straks å trakassere jødene i området. En del jøder ble utvist fra Bačka eller overlevert til tyske myndigheter, og de fikk inndratt eiendom og statsborgerskap. I mai 1941 ble en del jødiske menn sendt på tvangsarbeid. Etter angrepet på Sovjetunionen ble alle jødiske menn under 60 år sendt på tvangsarbeid i Ukraina til støtte for ungarske militærstyrker.[172]

I Bačka-området massakrerte ungarske militær- og gendarmeristyrker opp mot tusen jøder og flere hundre etniske serbere i januar-februar 1942 under påskudd av å bekjempe partisaner.[152][173][174]:89 Andre kilder oppgir at over 2500 jøder ble massakrert i januar 1942, i tillegg til nesten like mange etniske serbere. Massakren vakte oppsikt internasjonalt, og den ungarske statsministeren innrømte at uskyldige også ble drept. De ansvarlige for massakren søkte tilflukt i Tyskland, men kom tilbake til Ungarn i 1944 der de hjalp til med deportasjonene. En del jøder fra Bačka sluttet seg til partisanene og falt i kamp med SS og de kroatiske fascistene i organisasjonen Ustasja.[175] Av de minst 1500 jødiske menn som var på tvangsarbeid på østfronten i Ukraina overlevde bare noen få prosent.[174]:90

Etter at tyske styrker okkuperte Ungarn i mars 1944 gikk SS og ungarsk gendarmeri inn i Bačka og deporterte jøder til Auschwitz. I alt ble 10 527 jøder drept i Bačka under andre verdenskrig, de fleste i Auschwitz i mai-juni 1944. Før 1944 var de drepte i Bačka hovedsakelig voksne menn, men i 1944 økte andelen barn og eldre. I landsbyen Crvenka i Bačka massakrerte tyske styrker 700 jøder den 6. oktober 1944. De hadde vært på tvangsarbeid i kobbergruvene i Bor i Serbia. Gruvene ble evakuert i midten av september da sovjetiske styrker nærmet seg.[176][50] Kildene anslår at 2500-3000 av Bačkas 16 000 jøder overlevde krigen.[177][17]:586

Redningstiltak[rediger | rediger kilde]

Majoritetsbefolkningen i Ungarn var stort sett passive tilskuere til tiltakene mot sine jødiske landsmenn.[178] Diplomater fra nøytrale land og noen kirkelige miljøer reagerte på den brutale behandlingen av jødene i forbindelse med interneringen.[179] Den apostoliske nuntius (pavelige ambassadør) i Budapest i 1944 var erkebiskop Angelo Rotta. Han var 72 år gammel, og på grunn av sin høye alder overlot han den praktiske iverksettelsen av Pavens instruksjoner om å distribuere passersedler, falske pass og dåpsattester til jøder til sin 38-årige assistent Gennaro Verolino.[180] Den britiske statsministeren Winston Churchill oppfordret Tito til å beskytte jøder som flyktet over grensen til partisankontrollert Jugoslavia.[181]

Frem til utgangen av oktober 1944 klarte den salvadoranske konsulatssekretæren George Mandel-Mantello å utstede 1600 beskyttelsespass. Flere tusen beskyttelsespass ble også fordelt av de sveitsiske diplomatene Carl Lutz, Harald Feller og Friedrich Born. Andre diplomater som gjorde en viktig innsats var spanske Ángel Sanz Briz og italienske Giorgio Perlasca.

Lederne for Ungarns jødiske organisasjoner, inkludert de sionistiske gruppene, kjente til det tyske regimets prosjekt med å utrydde den jødiske befolkningen i Europa. De lykkes likevel ikke med å sette i verk rednings- eller andre mottiltak. De jødiske lederne trodde at de kunne forhandle med og bestikke SS-lederne til å droppe eller utsette de anti-jødiske tiltakene inntil de allierte styrkene hadde vunnet krigen. Dette inntrykket var blant annet basert på erfaringer slovakiske jøder hadde med bestikkelser av Dieter Wisliceny to år tidligere.[178]

Ved å løslate enkelte jøder etter forhandlinger prøvde SS å roe ned resten av de jødiske miljøene. SS var interessert i å tilegne seg så mye som mulig av jødenes eiendom, og de antok at lederne for de sionistiske organisasjonene hadde forbindelser i utlandet. Disse kunne utnyttes til å skaffe valuta og krigsviktig materiell, samt styrke det tyske rikets politiske stilling i verdenssamfunnet. Mens forberedelsene til den store deportasjonen våren 1944 pågikk ga SS sionistlederne inntrykk av at det fantes forhandlingsrom for å komme frem til en løsning. På samme måte som i Slovakia var Dieter Wisliceny SS' sjefsforhandler, og han la rett etter den tyske okkupasjonen frem et anbefalingsbrev fra Michael Dov Weissmandl. Fülöp Freudiger ledet de innledende forhandlingene fra jødisk side, før Rudolf Kastner og andre fra Vaada overtok.[178]

Forhandlingene begynte 5. april 1944. Nye forhandlinger fant sted tidlig i mai 1944 da sionistlederne innså at SS ikke ville holde det de hadde lovet. SS la da frem to tilbud: En betinget plan om å redde én million i bytte mot lastebiler fra vesten («jøder mot lastebiler», tysk: Blut gegen Waren, engelsk: blood for trucks) og en mer konkret, begrenset plan («SS-Kastner-avtalen»). SS-Kastner-avtalen ble til slutt iverksatt og omfattet 1684 jøder som ble sent med tog til Sveits, det såkalte Kastner-toget.[182]

Ángel Sanz Briz[rediger | rediger kilde]

Ángel Sanz Briz var i utgangspunktet handelsattaché ved Spanias ambassade i Budapest, og fikk etterhvert ansvar for hele ambassaden. Han sendte Vrba-Wtzler-rapporten hjem til Spania uten å få noen instrukser i retur. På eget initiativ begynte Briz å skrive ut statsborgerdokumenter begrunnet i en lov beregnet på sefardiske jøder, selv om denne loven egentlig var opphevet. Han skjulte jøder i ambassadebygget i Buda. Han leide 11 leiegårder der han plasserte 5000 personer under spansk beskyttelse. Utenriksministeren sendte 24. oktober 1944 instruks om å ta så mange forfulgte jøder som mulig under spansk beskyttelse. Briz ble utnevnt til rettskaffen blant nasjonene i 1966.[183]

Jøder mot lastebiler[rediger | rediger kilde]

Joel Brand, en av de sentrale personene i Vaada, ble sendt til Istanbul av SS for å formidle tilbud om å bytte jøder mot lastebiler. Foto fra 1944.

«Jøder mot lastebiler»-planen ble lansert av Eichmann i samtale med Joel Brand, en av lederne i Vaada, og la opp til å bytte én million jøder mot 10 000 lastebiler og andre varer fra vesten. Etter godkjenning fra Walter Schellenberg ble Brand og Andreas Gross (en konvertitt også kjent som Bandi Grosz og Andrea György, han var smugler og dobbelagent) 19. mai sendt med fly til Istanbul. Brand og Gross klarte verken å overbevise jødiske ledere eller de alliertes representanter om planen. Brand og Gross prøvde å ta seg inn i Palestinamandatet og ble deretter satt i arrest hos britisk etterretning i Kairo. De allierte avslo videre forhandlinger.[182][184] Ifølge Breitman kom ideen om å bytte de ungarske jødene mot lastebiler opprinnelig fra den jødiske redningskomiteen i Budapest.[185] Himmler var nøye med å holde reisen hemmelig for sine rivaler Veesenmayer og Ribbentrop.[186]

Omstendighetene omkring Brand-Gross-reisen til Istanbul har forblitt uklar. Det er uklart i hvilken grad Eichmann, Wisliceny og Kurt Becher handlet på eget initiativ. Det er uklart om Hitler og Himmler var villige til å avbryte folkemordet på dette tidspunktet og det er uklart om Himmler oppriktig søkte separatfred med vestmaktene i 1944. Ifølge Braham var Brands tilbud bare en avledningsmanøver, og Brands oppdrag var håpløst i utgangspunktet: Eichmann og andre SS-ledere i felten hadde bare mulighet til å komme med små innrømmelser hvis de skulle klare å nå det overordnede målet om å utslette alle jøder. Joel Brand kom senere i livet til at det var en feiltakelse å formidle Eichmanns tilbud, fordi Himmlers egentlige motiv var å skape uro og splid mellom de allierte. Den sionistiske hjelpearbeideren Ze’ev Hadari (senere professor i Israel) i Istanbul mente at Himmler via jødiske organisasjoner ønsket å forhandle om separatfred med vesten (og danne en allianse mot Sovjetunionen). De gjenlevende jødene ville da være et viktig forhandlingskort. Nazistene antok at American Jewish Joint Distribution Committee, som Brand skulle forhandle med, hadde sterk innflytelse i vest. Raul Hilberg kom til omtrent samme konklusjon som Hadari. Historikeren Leni Yahil mente det var motstridende interesser og rivalisering mellom ulike grener av det tyske statsapparatet, og derfor var det ikke en helhetlig strategi på området.[182][187]

Weiss-Manfred-transaksjonen[rediger | rediger kilde]

Weiss-Manfréd-komplekset på Csepel fotografert i 1901.

Manfréd Weiss' maskinfabrikk (ungarsk: Weiss Manfréd Acél- és Fémművek) på Csepel-øya i utkanten av Budapest var den største i landet og en av de viktigste leverandørene til det ungarske militæret. Kurt Becher ønsket å ta kontroll over denne på vegne av SS, blant annet for å sikre forsyninger til Waffen-SS. Offisielt respekterte SS Ungarns suverenitet, og de ville derfor gjennomføre handelen i ordnede former. Becher forhandlet derfor med den jødiske familien som eide fabrikken. Avtalen om overdragelse av 51 % av aksjene til SS ble signert 17. mai 1944. I tillegg til kontant betaling fikk 48 familiemedlemmer forlate Ungarn. De fleste av disse ble fraktet til Lisboa, mens noen få sentrale medlemmer ble holdt tilbake i Wien som gisler.[188][189]

Halutz[rediger | rediger kilde]

Den sionistiske ungdomsbevegelsen Halutz arbeidet særlig for slovakiske og polske flyktninger i Ungarn og for å redde flere fra leirer i Polen og Slovakia. Etter Ungarns store tap ved Stalingrad ønsket den ungarske regjeringen å komme seg ut av alliansen med Tyskland og Halutz arbeidet relativt fritt i Ungarn. Etter den tyske okkupasjonen i mars 1944 la de helt om arbeidet, og fokuserte på å redde enkeltpersoner med familie. Under deportasjonene forsommeren 1944 smuglet Halutz flere hundre personer over grensen til Slovakia og Romania. Halutz forsøkte fåfengt å advare lokale jødiske ledere i provinsen om faren. Etter stans i deportasjonen i juli og etter kuppet 15. oktober 1944 utvidet de virksomheten i Budapest der de produserte et stort antall falske «ariske» identitetsdokumenter. De laget også falske beskyttelsespass og til og med medlemskort for SS og Pilkors-bevegelsen. Halutz' ledere holdt til i Carl Lutz' hus som hadde diplomatisk beskyttelse. Bevegelsen utførte mange dristige operasjoner, og drev humanitært arbeid for barn i Budapest. Det er uklart hvor mange Halutz faktisk reddet.[190] Av de omkring 1500 som kom seg over grensen til Romania i løpet av 1944 gjorde de fleste det på egen hånd.[191]

Internasjonale protester[rediger | rediger kilde]

Passasjerliste for «Kastner-toget» til Sveits, juni 1944. På listen er blant annet Ladislaus Löb (da 11 år gammel) oppført. Löb ble professor i tysk i Storbritannia og skrev om opplevelsen i Dealing with Satan: Rezso Kasztner's Daring Rescue Mission (2008).[192][193]

Det tyske regimets massedrap på jødene var kjent av britisk etterretning i 1941, og ble alminnelig kjent internasjonalt i løpet av 1942. I 1944 ble Vrba-Wetzlerrapporten (Auschwitzprotokollen) kjent både internasjonalt, og blant mange ungarske politikere. Dette vitnesbyrdet beskrev utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Rapporten ble laget av Rudolf Vrba og Wetzler, som hadde rømt fra Auschwitz 10. april 1944. Howard Elting, amerikansk konsul i Bern, fikk rapporten, overbragte den til jødiske organisasjoner, og USAs utenriksdepartement.[194][195] En kortversjon av Vrba-Wetzler-rapporten ble telegrafert til utenriksdepartementet i London 4. juli 1944.[196] Rapporten sirkulerte trolig midt i mai 1944 i Ungarn. Horthys svigerdatter, Ilona Edelsheim Gyulai, fikk ifølge henne selv en kopi 3. juli.[197]

En av de viktigste opplysningene fra Vrba-Wetzler-rapporten var at Auschwitz ble klargjort for mottak og utryddelse av jødiske ungarere.[198] Rapporten anslo at drapsanlegget i Auschwitz hadde en kapasitet på 6000 personer daglig.[197] Ungarn var formelt en uavhengig stat med mange utenlandske legasjoner, og diplomater fra nøytrale land kunne kommunisere fritt med omverdenen.[83] Deportasjonene førte til omfattende internasjonale protester, og Miklós Horthy ble utsatt for påtrykk for å gripe inn.[199] Uten velvillig samarbeid fra ungarsk side hadde SS liten mulighet til å gjennomføre deportasjonene.[200]

Mulig bombing av jernbaner og Auschwitz[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1944 hadde de allierte fått fullt herredømme i luften, og bombet tyske mål rutinemessig. De allierte vurderte også bombing av mål i det vestlige Polen. Amerikanske fly stasjonert i Italia fløy våren og sommeren 1944 rekognoseringstokt over Auschwitz, og industrianleggene der ble bombet fra august 1944. Forsommeren 1944 gikk det daglig omkring 4 tog gjennom Slovakia, blant annet via jernbaneknutepunktet i Košice (ungarsk: Kassa), til Auschwitz. Det ble lagt press på de allierte om å bombe utryddelsesanlegget i Auschwitz og jernbanelinjer i Slovakia, blant annet i slutten av august 1944 appellerte ungarske jøder om snarest mulig alliert bombing. Bombing til støtte for det slovakiske opprøret høsten 1944 viser at slike tokt var innenfor rekkevidde for allierte bombefly. Det har i ettertid vært en omfattende diskusjon om Auschwitz og jernbanelinjen til leiren kunne ha vært bombet av de allierte for å stanse massemordet og deportasjonene. Britiske og amerikanske myndigheter unnlot å forsøke å bombe utryddelsesleiren hovedsakelig fordi de ikke ville avlede ressurser fra krigen mot Tyskland. De allierte prioriterte bombing av jernbaner av militærstrategisk betydning. Forespørsel om bombing ble også avslått fordi de allierte mente bombing bare ville gi kortvarig forsinkelse i deportasjonene. Tanken var at jødene skulle reddes ved alliert seier. Redning av de ungarske jødene ved forhandling med Hitlers regime var også problematisk fordi det kunne komme i strid med de alliertes overordnede mål om fullstendig seier over Tyskland, og ubetinget kapitulasjon.[201][202][203][83][204]

Raoul Wallenberg[rediger | rediger kilde]

Raoul Wallenberg kom til Budapest 9. juli 1944, dagen etter at deportasjonene stanset. Jødene i Budapest var da de siste i landet.[205] Wallenberg fikk førstehånds kjennskap til nazistenes jødeforfølgelse under opphold i Haifa der han møtte unge jøder som hadde flyktet fra Tyskland. Han ble også kjent med jødiske flyktninger i Sverige.[206] Wallenbergs redningsarbeid foregikk særlig etter at Pilkors-partiet grep makten 15. oktober og under den sovjetiske beleiringen av byen i desember 1944 og januar 1945. Med diplomatisk kløkt og stort personlig mot reddet Wallenberg 7000-9000 mennesker (tallene ble under den kalde krigen blåst opp i propagandaen mot Sovjetunionen).[207] Wallenberg ble rekruttert av det amerikanske War Refugee Board i juni 1944 og det svenske utenriksdepartementet sendte Wallenberg som diplomat til legasjonen i Budapest. Sammen med blant andre Koloman Lauer og Per Anger delte Wallenberg ut såkalte Schutzpass («beskyttelsespass») til jøder i Budapest. På passene sto det Svédország (Sverige på ungarsk) og i midten var det tre kronor. Passet identifiserte personen som svensk borger som ventet på repatriering, og dermed var unntatt deportering. Alle jøder som fikk de «svenske» passene kunne ta bort sine jødestjerner fra jakkene. Ungarske myndigheter aksepterte omkring 9000 av disse passene som legitime. Den svenske regjeringen nektet å anerkjenne pilkorsregjeringen og dette begrenset mulighetene for å beskytte de som hadde svenske beskyttelsespass. Pilkorsregjeringen trakk ikke offentlig tilbake sine tidligere offisielle godkjenninger.

Turneren Ágnes Keleti og deler av hennes familie var blant de som ble reddet av Wallenbergs virke.

Rudolf Kastner[rediger | rediger kilde]

Internering av jødiske kvinner i Wesselényi-gaten, Budapest, 20.−22. oktober 1944.

Rudolf Kastner forhandlet med tyske myndigheter via SS-offiseren Kurt Becher. Eichmann informerte 14. juni 1944 Kastner om at han var villig til å holde igjen 30 000 ungarske jøder i Østerrike som bevis for sin godvilje, i forbindelse med tilbudet om «jøder mot lastebiler». Som motytelse krevde Eichmann 5 millioner sveitsiske franc utbetalt straks. Eichmann la frem dette tilbudet etter instruks fra Kaltenbrunner, og bestemte da at Kastner skulle få transporter fra det sørøstlige Ungarn. Opprinnelig hadde Kastner håpet å få stanset noen av deportasjonene fra det nordlige Ungarn, men disse var allerede fullført. Omkring 20 000 jøder ble 25.–28. juni sendt til Strasshof an der Nordbahn rett utenfor Wien, de fikk der relativt god behandling og de fleste overlevde krigen. I Østerrike var det reell knapphet på arbeidskraft, blant annet i krigsindustrien.[208][128]

Kastner fikk forhandlet evakuering av et tog med jøder fra Budapest til Sveits (opprinnelig mål var Portugal, et annet nøytralt land[209]). Forhandlingene begynte i slutten av april 1944 og omfattet i utgangspunktet 600 personer med innreisetillatelse til Palestina. Toget forlot Budapest 30. juni og ble omdirigert til Bergen-Belsen der 1684 passasjerer ble internert og sendt videre til Sveits i august og desember. Omdirigeringen til Bergen-Belsen var trolig et ledd i Eichmanns plan om å bruke de 1684 som gisler.[15][210] Himmler hadde innrettet Bergen-Belsen for internering av franske, ungarske og rumenske jøder med innflytelsesrike slektninger i USA.[100]

Budapest[rediger | rediger kilde]

I Budapest var det langt bedre grunnlag for å overleve og bli reddet enn i provinsene. Dette skyldes særlig at i provinsene gikk interneringen og deportasjonen raskt. Det var i tillegg utbredt antisemittisme og mange småbyer var relativt isolert - dette gjaldt særlig Karpato-Ruthenia og Transilvania der massedeportasjonene begynte. I juli 1944 var det jøder stort sett bare i Budapest, og disse ble stuet sammen i trange gettoer i sentrum av byen. Blant annet hadde et område på i overkant av 0,1 km² 70 000 beboere. Redningsarbeidet tiltok etter kuppet i 15. oktober 1944. Sovjetiske styrker hadde da inntatt Transilvania og var i ferd med å krysse Ungarns grenser av 1937.[15]

Det ungarske holocausts ofre[rediger | rediger kilde]

Randolph L. Braham (1922-2018) overlevde holocaust i Ungarn der nesten alle familiemedlemmer ble drept mens han var på tvangsarbeid. Han flyttet til USA der han ble landets fremste ekspert på holocaust i Ungarn.[211]

Etter Polen og Sovjetunionen hadde Ungarn de største tapene under holocaust. Deportasjonene på forsommeren 1944 var de raskeste under holocaust.[18][31][3] Mordene på jødene fra Ungarn var den siste store drapsbølgen under holocaust. Den første bølgen begynte straks etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941, mens den andre og mest intensive fasen av holocaust var under Aksjon Reinhardt i Generalguvernementet, fra juli til november 1942. Under hoveddeportasjonen fra Ungarn ble opp mot 345 000 drept umiddelbart ved ankomst Auschwitz, noe som utgjør en gjennomsnittlig takt på 6500 drepte daglig, mot omkring 14 700 under Aksjon Reinhard, og 8000 under Folkemordet i Rwanda.[212][139] Før de store deportasjonene fra Ungarn til Auschwitz var Treblinka den største utryddelsesleiren målt i antall dødsofre. Unikt for holocaust i Ungarn er at det ble gjennomført omkring to år etter de fleste andre steder i Europa, og det ble satt i gang samtidig som det var klart at Tyskland ville tape krigen.[205]

Jøder og personer klassifisert som jøder[rediger | rediger kilde]

Av Ungarns omkring 825 000 innbyggere definert som jøder (inkludert de annekterte områdene) ble omkring 565 000 utryddet. Innenfor Ungarns grenser i 1937 ble omkring 297 000 drept.[18] Av de 150 000 jødene som var i Budapest da tyskernes okkupasjon ble innledet i mars 1944, overlevde omkring 120 000 til frigjøringen i 1945.[213] Braham oppgir at 130 650 overlevde i Budapest og 129 850 utenfor Budapest.[15] En klart større andel menn enn kvinner overlevde.[119] I alt overlevde mellom 260 500[15] og 290 000[17]:1317 hvor det høyeste tallet er anslag på jødisk befolkning i 1945.

Opp mot 63 000 døde eller ble drept før deportasjonene begynte våren 1944, hvorav 18 000–20 000 ble massakrert etter å ha blitt jaget over grensen til Galicia (i august 1941) og omkring 43 000 døde eller ble drept under arbeidstjeneste på Østfronten. Dødsfallene på Østfronten skyldtes blant annet ungarske offiserers brutalitet, mangel på mat, kulde, hardt arbeid og rydding av miner for hånd.[214][152][173]

Det tyske regimet hadde hovedansvar for drap på 450 000, det ungarske regimet hadde hovedansvar for 80 000, og de øvrige 20 000 døde (av blant annet sykdom) eller ble drept under kampene på Østfronten. Av de døde var omkring 10 000 jøder som hadde flyktet fra Polen, Jugoslavia, Slovakia og selve Tyskland.[17]:1317

Drept i holocaust
Antall personer Merknad
I alt 565 000[15][18] Inkludert områder annektert etter 1937
Innenfor grensene av 1937 297 621[18] Ungarn innenfor grenser ifølge Trianon-traktaten
Kamenets-Podolsk-massakren i 1941 16 000[215]-20 000[20][152] Drevet over grensen fra Karpato-Ruthenia og drept av tyske styrker i Galicia.
I det Transilvania 135 000[11]
I Bačka 10 527[50]-13 500[216] Område erobret fra Jugoslavia.
Drept i Budapest 1944-1945. 30 000[217]
Omkommet eller drept i arbeidstjeneste på Østfronten fra 1941 43 000[152][173]
Omkommet eller drept før den tyske okkupasjonen over 60 000[15] Hovedsakelig på Østfronten og i Karpato-Ruthenia.
Drept under tysk okkupasjon fra april 1944 501 500[15] Hovedsakelig deporterte til Auschwitz
Deportert til Auschwitz mai-juli 1944 437 402[218]
Deporterte i alt 450 000[121] Inkludert mai-juli 1944 og enkelttransporter

Sigøynere[rediger | rediger kilde]

Våren 1943 ble en del ungarske sigøynere deportert til sigøynerleiren i Auschwitz-Birkenau og de fleste ble henrettet innen noen måneder.[35]:193

Av rundt 70 000 sigøynere i landet ble rundt 28 000 deportert til Auschwitz høsten 1944. Enheter fra gendarmeriet (politiet) og pilkorsbevegelsen internerte høsten 1944 sigøynere i egne konsentrasjons- og transittleirer før de ble deportert. Av disse overlevde omkring 10 %.[34][35]:193 Lutz og Lutz oppgir sigøyner-befolkningen før krigen til 100 000 og anslår at 28 000 av disse ble drept.[77] Anslagene på dødsoffer går fra 26 000 til 32 000.[35]:193

Etterspill[rediger | rediger kilde]

László Endre var statssekretær i innenriksdepartementet med ansvar for deportasjonene. Han ble hengt 29. mars 1946 med den ungarsk-østerrikske pålemetoden.[219]

Mange overlevende i konsentrasjonsleirene i Østerrike og Tyskland (dit de hadde blitt forflyttet i krigens sluttfase) lot være å returnere til Ungarn fordi de hadde mistet eiendom og familie. De utvandret til land i vesten eller til Palestina. Andre returnerte og håpet på et bedre styresett i Ungarn. Fra 1946 til 1948 ble rundt 150 000 etnisk tyske ungarere (ungarsk: sváb eller svábok) deportert til Tyskland.[220]

Juda Samet, som overlevde holocaust i Ungarn, overlevde i oktober 2018 angrepet på synagogen i Pittsburgh.[221]

Etter krigen (og helt opp til 2003) har over 600 ungarere fått hedersbevisningen rettskaffen blant nasjonene (en heder gitt av den israelske organisasjonen Yad Vashem) for sitt bidrag til å redde jøder fra holocaust.[15]

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Ungarn[rediger | rediger kilde]

Rettsoppgjøret mot hovedmennene for jødeutryddelsen i Ungarn begynte 29. oktober 1945. László Bárdossy, statsminister 1941-1942, ble dømt til døden og henrettet ved skyting 10. januar 1946. Béla Imrédy ble dømt blant annet for antijødiske tiltak i årene 1938–1939 og tjeneste for Sztojays regjering, han ble henrettet i februar 1946.[222] László Ferenczy ble stilt for retten og ble hengt 31. mars 1946.[223] Gábor Vajna, innenriksminister 1944–1945, ble dømt og hengt 12. mars 1946, sammen med Szálasi.[224]

Ferenc Szálasi rømte først til Østerrike og ble arrestert av amerikanske styrker i Tyskland. Szálasi ble dømt av en folkedomstol i Budapest og henrettet 12. mars 1946.[225][226][227] Szálasi ble dømt for forbrytelsen mot jødene, særlig i Budapest, og politisk-militært virke som nesten la landet i ruiner. Et viktig punkt i tiltalen var at han samarbeidet med SS i å hindre regenten (Horthy) i å trekke landet ut av krigen.[228]

Sztójay ble dømt til døden av en folkedomstol og henrettet 22. august 1946.[229] László Baky og László Endre ble hengt 29. mars 1946, etter å ha blitt dømt av en folkedomstol 2. januar. Mens de ventet på fullbyrdelse av dødsdommen, uttalte Endre at han fikk instrukser direkte fra Eichmann. Tibor Ferenc, rettens formann, uttalte at de utførte instruksene fra Eichmann entusiastisk. Tibor Ferenc vitnet senere under saken mot Eichmann i Jerusalem.[176] Andor Jaross ble henrettet ved skyting 14. april 1946. Baky, Jaross og Endre ble dømt for aksjonen mot jødene, samt for samarbeid med SS om å undergrave Ungarns interesser.[228]

Otto Winkelmann vitnet blant annet i saken mot Szálasi og Béla Imrédy, men ble ikke selv tiltalt.

Romania[rediger | rediger kilde]

I Romania ble det på samme måte som i Ungarn gjennomført rettssaker i folkedomstoler. I Cluj (som var okkupert av Ungarn under krigen) ble det avholdt to masserettssaker. I den første var 63 personer tiltalt for overgrep mot rumenere og jøder under den ungarske innmarsjen i september 1940. Utryddelsen av jødene i det nordlige Transilvania var tema for den andre saken med 185 tiltalte fra statsadministrasjonen, militæret og politi/gendarmeri samt representanter for lokale myndigheter. I alt ble 25 personer dømt til døden (ingen dødsdommer ble fullbyrdet) og et større antall til livstid i fengsel. Mange ble dømt in absentia, inkludert oberst Tibor Paksy-Kiss, noen av disse ble senere stilt for retten i Ungarn. Mange personer i fengsel ble sluppet fri etter at Romania ble et kommunistregime etter sovjetisk mønster i 1948, inkludert en del fascister dømt til livstid for medvirkning til holocaust.[230]

Andre land[rediger | rediger kilde]

General Ferenc Feketehalmy-Czeydner ble hengt 5. november 1946 i Žabalj i det nåværende Serbia.
Siegfried Seidl var østerriksk SS-offiser. Foruten holocaust i Ungarn tjenestegjorde han blant annet i Theresienstadt og Bergen-Belsen. Han ble i 1947 dømt og henrettet i Østerrike.

I henhold til våpenhvileavtalen utleverte Ungarn flere ledende offiserer til Jugoslavia siktet for massakrer på serbere og jøder i Bačka. Generalene Ferenc Szombathelyi og Ferenc Feketehalmy-Czeydner ble dømt av ungarsk domstol før de ble utlevert til Jugoslavia hvor de ble dømt og hengt. Generalmajor József Grassy og kaptein Márton Zöldi ble i Ungarn dømt til døden (blant annet for aktiv medvirkning til holocaust i 1944) og utlevert til Jugoslavia hvor de ble dømt og hengt.[230]

SS-Hauptsturmführer Siegfried Seidl var blant annet kommandant for Theresienstadt. I Ungarn medvirket han som rådgiver ved internering og deportering av jøder flere steder. Han ble arrestert, dømt og henrettet i Østerrike i 1946. SS-Hauptsturmführer Franz Novak unngikk rettsforfølgelse i 15 år. I 1972 ble Novak i Wien dømt til syv års fengsel etter en serie rettssaker som begynte i 1964.[231] SS-Hauptsturmführer Dieter Wisliceny ble utlevert til Tsjekkoslovakia, dømt til døden for massemord og hengt i Bratislava 4. mai 1948. Før Ungarn hadde han medvirket ved deportasjoner fra Slovakia og Hellas.[232][233] Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og vitnemålet ble senere en vesentlig del i saken mot Eichmann i 1961.[234][235]

Eichmann ble dømt til døden og hengt i Israel i 1962 etter å ha holdt seg skjult i blant annet Argentina siden krigen. Dette var en av de mest profilerte sakene med spesiell vekt på holocaust i tiltalen og holocaust i Ungarn var viktig i bevisførselen mot Eichmann. Eichmann fremstilte seg selv som en lydig byråkrat som bare fulgte ordre.[236][237][238]

I Israel ble Rudolf Kastner offentlig kritisert for å ha samarbeidet med nazistene. Den israelske staten gikk på vegne av Kastner til sak for ærekrenkelser og domstolen konkluderte med at Kastner hadde «solgt sin sjel til djevelen». Kastner fikk oppreisning av Israels høyesterett, ett år etter at en ekstremist hadde myrdet han.[239]

Imre Finta[rediger | rediger kilde]

Imre Finta ble stilt for retten i Canada (dit han hadde utvandret og blitt statsborger i 1950-årene) i 1987. Han var tiltalt for tyveri, ulovlig internering, kidnapping og drap i forbindelse med deportering av 8617 jøder fra Szeged der han var kommandant for gendarmeriet. Interneringen av jødene på et industriområde og deporteringen skjedde under Fintas kommando i 1944. Fintas virke i Ungarn ble gjort offentlig kjent av Canadian Holocaust Remembrance Association og fjernsynskanalen CTV (som viste en dokumentar om Fintas virke under krigen), hvorpå Finta i 1983 saksøkte dem for ærekrenkelser. CTV la frem omfattende dokumentasjon fra øyenvitner i Ungarn og fra overlevende i Østerrike og Israel, hvorpå Finta trakk tilbake søksmålet. I straffesaken ble Finta frikjent i to lavere domstoler og av Canadas høyesterett. Dette var første gangen noen ble tiltalt etter Canadas nye krigsforbryterlover innført i 1987 og Finta ble et symbol på Canadas rettslige håndtering av antatte krigsforbrytere. Høyesterett uttalte i dommen at det var grunnlovsstridig å bruke Canadas strafferett mot Finta. Finta ble opprinnelig dømt in absentia av en ungarsk domstol i 1948. I Canada ble han frikjent fordi han fulgte ordre. Finta døde i 2003 uten å bli straffet for sin medvirkning.[240][241][242][243][244][245] Randolph L. Braham vitnet i saken mot Finta.[246][247]

De allierte[rediger | rediger kilde]

Edmund Veesenmayer ble i Ministerieprosessen i Nürnberg dømt til 20 års fengsel og slapp ut i 1951.[248] Dette var den viktigste saken ført for allierte domstoler i Tyskland på bakgrunn av holocaust i Ungarn. Det var ellers et tema under hovedprosessen i Nürnberg mot Kaltenbrunner og Ribbentrop, og i saken USA førte mot Oswald Pohl, Krupp og IG Farben. Den britiske okkupasjonsmakten tok opp Ungarn i forbindelse med saken mot Josef Kramer og 44 andre saker relatert til Auschwitz og andre leirer. Saker ført av Frankrike og Sovjetunionen berørte i liten grad Ungarn. Friedrich Jeckeln, HSSPF for Ostland og leder for Kamenets-Podolsk-massakren, ble dømt og hengt i Riga 3. februar 1946.[249]

Horthy og hans familie ble holdt i husarrest i Bayern til de ble befridd av amerikanske styrker i april 1945. Horthy selv ble ansett som krigsfange hos de allierte, og sluppet fri i desember 1945. Han vitnet i saken mot Veesenmayer i 1948. Horthy ble ikke tiltalt, og slo seg ned i Portugal. Den Jugoslavske statslederen Josip Broz Tito argumenterte for å tiltale Horthy for det uprovoserte angrepet på Jugoslavia i 1941, og for massakrene ved Novisad i 1942. I fangenskap skrev Horthy brev til Churchill, kong George, president Harry Truman og utenriksminister Ernest Bevin der han argumenterte for at han ikke hadde noe personlig ansvar for samarbeidet med Hitler og for overgrepene begått av regjeringen i Ungarn.[250][197][251][252]

Ungarsk politikk[rediger | rediger kilde]

Kommunisttiden[rediger | rediger kilde]

Det kommunistiske regimet som kom til makten etter krigen undertrykte informasjon om jødiske ungareres spesielle skjebne. I stedet ble de jødiske dødsofre slått sammen med landets øvrige tap under krigen. I Ungarn som i andre land under sovjetisk sterk innflytelse var ikke holocaust et tema i offentligheten. I det forenklede verdensbildet fantes det bare fascister (nazister) og anti-fascister, og ansvaret for krigen og lidelsen som fulgte ble plassert hos Tyskland noe som samtidig legitimerte kommunistenes maktovertakelse. I dette bildet var alle ofre anti-fascister. Antisemittismen ble til dels utnyttet av kommunistpartiet og politiske motstandere ble beskyldt for å være borgerlige, sionister eller kosmopolitter. Kommunistpartiet ble i stor grad tømt for jøder for å gjøre partiet mer attraktivt for majoritetsbefolkningen. Etter oppstanden i 1956 ble antisemittismen holdt i sjakk av regimet. Under Janos Kadar ble forskning på holocaust i Ungarn undertrykket. Det var særlig Brahams innsats som bragte massakrene frem i lyset blant annet med hovedverket The Politics of Genocide: The Holocaust in Hungary (1981).[253][254][255]

Etter 1989[rediger | rediger kilde]

Navn på noen av de døde. Holocaustmuseet (ungarsk: Holokauszt Emlékközpont) i Páva-syngagogen, åpnet 2004.

Etter kommunistregimets fall i 1989 har holocaust vært et beklemmende tema for skiftende regjeringer. Den ungarske staten har fokusert på å yte erstatninger til ofre for kommunistregimet.[114] Dersom Holocaust blir fremhevet som noe unikt, blir det opplevd som en trussel mot statusen som offer for kommunismen så vel som lidelsene alle slags ungarere gjennomgikk under krigen. Ved å fremheve Ungarn som offer er det også lettere å distansere seg fra medansvar for folkemordet. Det har vært en tendens til at jødene forbindes med kommunismen og på samme måten som i mellomkrigstiden får jødene skylden for å ha innført kommunisme og slike destabilisert landet. Ifølge Randolph Braham har regjeringene etter 1989 vært konsekvente i sine anstrengelser for å renvaske Horthy-epoken.[254] Ungarn var på den tapende siden i to verdenskriger og særlig på den politiske høyresiden er det en tendens til å se Ungarn og ungarere som offer i begge kriger. Til forskjell fra de åpne samfunnene i vest hadde Ungarn under kommunistene liten mulighet til å bearbeide historien.[3] Viktor Orbáns generasjon av politikere (født rundt 1960) vokste opp i en tid der de ikke lærte noe om holocaust. Mange ungarere har hatt en tendens til å idealisere tiden før kommunistregimet.[255]

Statsminister József Antall mente at man burde fokusere på de ungarerne som reddet jøder, i stedet for på jødenes lidelser. Antalls regjering var representert med ministre da Horthys levninger i 1993 ble flyttet fra Portugal til Horthys fødeby.[255]:27 Statsminister Gyula Horn stadfestet i 1994 at offentlige tjenestemenn hadde samarbeidet med nazistene. Etter dette har de etterfølgende regjeringene erkjent nasjonalt ansvar for holocaust i Ungarn, særlig i forbindelse med holocaustdagen og tilfeller av antisemittisme i landet.[3] President János Áder uttalte at Auschwitz er Ungarns største gravplass og at Ungarn bisto Tyskland i deportasjonene og unnlot å beskytte sine borgere.[161]

Etter besøk i Auschwitz i 1998 satte statsminister Viktor Orbán i gang omarbeiding av Ungarn-paviljongen. De foreslåtte endringene ville fremstille tyskerne som eneansvarlige for holocaust i Ungarn og hadde ifølge Braham som mål å rehabilitere Horthy-epoken.[114] De foreslåtte endringene skulle fokusere på de positive sidene ved jødisk liv i Ungarn. Planene ble lagt bort etter protester.[255]

I 2002 åpnet regjeringen museet «Terrorens hus» (ungarsk: Terror Háza) på Andrássy-bulevarden i Budapest som et minnesmerke over ofrene for pilkorsvegelsens regime og kommunistregimet. Bygget var tidligere hovedkvarter for den fascistiske pilkorsbevegelsen og etter krigen var det hovedkvarter for det hemmelige politiet ÁVH. Museet fokuserer på nazismen og kommunismen som ulykker som utlendinger bragte til Ungarn. Museet behandler holocaust som et marginalt fenomen.[254]

Monumentet på Szabadság tér reist i 2014. Ungarn er symbolisert ved erkeengelen Gabriel og Tyskland ved en ørn merket med året 1944.[254]

I 2014, 70 år etter deportasjonene, sørget Orbán for å sette opp et monument på Frihetsplassen (ungarsk: Szabadság tér) sentralt i Budapest over «ofre for den tyske invasjonen i 1944». Kritikerne sier at Orban med dette monumentet forsøker å fremstille Ungarn som uskyldig og dermed tilsløre myndighetenes medvirkning til holocaust. Braham leverte i 2014 i protest tilbake Republikken Ungarns fortjenstorden som han hadde blitt tildelt i 2011.[254][256] Regjeringen argumenterte med at Ungarn mistet sin suverenitet i mars 1944, slik forordet til grunnloven av 2011 fremholder. Krisztián Ungváry og et titalls andre ledende historikere kritiserte den historiske fremstillingen og ba om regjeringen om ikke å sette opp monumentet.[3]

Regjeringen arrangerte i 2014 en rekke markeringer og konferanser i anledning 70 år siden deportasjonene. Jødiske foreninger boikottet markeringen. Orbáns regjering avviste kritikken i 2014 og mente at ingen regjering hadde gjort mer for å vise frem ungarsk ansvar for og medvirkning til holocaust.[257]

Et nytt holocaust-museum «Skjebnehuset» (ungarsk: Sorsok Háza) i Budapest blir kritisert for å nedtone myndighetenes rolle i holocaust og var forsinket minst tre år på grunn av kontroverser om fremstilling av holocaust i Ungarn. Budapest hadde fra før et minnesmerke og museum (ungarsk: Holokauszt Emlékközpont) i Páva-gaten etablert i 2004. «Skjebnehuset» oppfattes som et alternativ til Holocaustmuseet i Páva-gaten som har blitt kritisert av Orbán og Fidesz for fremstillingen av holocaust i Ungarn og av Horthy-epoken. Maria Schmidt, Orbáns mangeårige rådgiver og direktør for Terrorhuset, var utpekt som direktør for «Skjebnehuset» og hun uttalte at det skulle fokusere på barnas skjebne i forbindelse med deportasjonene og ikke de historiske omstendighetene.[254][256][258] Navnet «Skjebnehuset» ble kritisert fordi det antyder at skjebnen og ikke mennesker som sto bak. Kritikerne stilte spørsmål ved behovet for et nytt museum. Museets fokus på barna ble kritisert fordi det ikke var noen forskjell i behandling av barn og voksne. Kritikken ble forsterket av at Schmidt hadde en revisjonistisk posisjon der holocaust ble ansett som underordnet eller marginalt aspekt ved krigen.[3][255]

Minneåret 2014, «Skjebnehuset» og monumentet over tysk okkupasjon var et forsøk fra regjeringen på å skape en felles historie om holocaust i Ungarn og forbedre landets omdømme. I stedet endte det med en opphisset offentlig debatt om hvordan historien skulle minnes og fortolkes.[3]

Ágnes Heller og György Konrád, som overlevde holocaust, har vært blant Orbáns tydeligste kritikere.[259][260] Braham uttalte at han var sjokkert over hvitvaskingen av Horthy-perioden i Ungarn.[261][262]

Orbán har blitt kritisert for sin rosende omtale av Horthy som eksepsjonell statsmann.[263]

I 2017-2018 drev Orbán en omfattende kampanje mot finansmannen George Soros som overlevde holocaust i Ungarn;[264] kampanjen beskrives som antisemittisk.[265][266][267]

I 2019 ble det rapportert om økende antisemittisme i landet. Det bor over 100 000 jøder i Ungarn, de aller fleste i Budapest.[268] Budapest har et de største jødiske samfunn i Europa.[3][269] Blant annet driver det høyreradikale partiet Jobbik med antijødiske aktivitet offentlig.[270]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gilbert 2012, s. 185
  2. ^ a b c d Braham 2002
  3. ^ a b c d e f g h Kovács, H. og U.K. Mindler-Steiner (17. november 2016). «Hungary and the Distortion of Holocaust History: The Hungarian Holocaust Memorial Year 2014». Politics in Central Europe. 11 (2): 49–72. «By introducing the Holocaust Memorial Year 2014, erecting the Monument on the German Occupation and initiating a Memorial to Child Victims of the Holocaust (the House of Fates), the Hungarian government tried to establish a common narrative about the Holocaust in Hungary. For various reasons, however, this attempt failed.» 
  4. ^ a b Vagi 2013, s. xxxi
  5. ^ a b c Ward, James Mace (1. april 2015). «The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 29: 76–108. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcv004. Besøkt 16. september 2019. «The 1938 First Vienna Award obliged Slovakia to cede substantial territories to Hungary. For many Slovaks, the logic of ethnic borders transformed Jews into, or confirmed them as, “security threats,” accentuating the goal of ethnic homogeneity as a defense against Hungarian irredentism. … Hungarian irredentism sought to regain territories lost as a result of the 1920 Treaty of Trianon. Among the most important of these lands were the Felvidék (the Czechoslovak provinces of Slovakia and Subcarpathian Rus') and Transylvania (which Romania had gained). … Strengthening the radicals' case was a November 1937 meeting between German Chancellor Adolf Hitler and Hungarian Foreign Minister Kálmán Kánya at which Hitler revealed his intention to dismember Czechoslovakia.» 
  6. ^ a b c d e f Braham 2000, s. 29
  7. ^ a b Braham 2002, s. 28
  8. ^ a b Megargee 2018, s. 323
  9. ^ «Romania». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 2. oktober 2019. 
  10. ^ Gilbert, Martin: The Dent Atlas of the Holocaust, Orion/Dent/Taylor & Francis, London.
  11. ^ a b c Ioanid, Radu. The Holocaust in Romania: The Destruction of Jews and Gypsie under Antonescu. Rowman & Littlefield. 
  12. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  13. ^ Bierman 1981 s.20
  14. ^ Braham 2002, s. 17
  15. ^ a b c d e f g h i j k l m Braham, R. L. (2004). Rescue operations in Hungary: Myths and realities. East European Quarterly, 38(2), 173.
  16. ^ Rozett & Spector (2013) s. 128-129
  17. ^ a b c d Bartrop, P. R., & Dickerman, M. (red.). (2017). The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection. 4 volumes. ABC-CLIO.
  18. ^ a b c d e f «Jewish Losses during the Holocaust: By Country». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 4. september 2019. 
  19. ^ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945. Oxford University Press.
  20. ^ a b c d e f g h i j k l Segal, R. (2014). Beyond Holocaust Studies: rethinking the Holocaust in Hungary. Journal of Genocide Research, 16(1), 1-23. http://doi.org/10.1080/14623528.2014.878111
  21. ^ a b Cichopek-Gajraj, A. (2014). Beyond violence: Jewish survivors in Poland and Slovakia, 1944–48. Cambridge University Press.
  22. ^ a b c Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press, Baltimore.
  23. ^ Megargee 2018, s. 309
  24. ^ Vagi 2013, s. xivi
  25. ^ Gilbert 2012, s. 488
  26. ^ a b c d Cole, T. J. (1999). Constructing the'Jew', Writing the Holocaust: Hungary 1920-45. Patterns of prejudice, 33(3), 19-27.
  27. ^ Braham 2002, s. 32
  28. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  29. ^ Bierman 1981 s.20
  30. ^ Vagi 2013, s. xxxix
  31. ^ a b c d e f g h Cole, Tim; Smith, Graham (1. juli 1995). «Ghettoization and the Holocaust: Budapest 1944». Journal of Historical Geography. 3. 21: 300–316. ISSN 0305-7488. doi:10.1006/jhge.1995.0021. Besøkt 4. september 2019. 
  32. ^ Vagi 2013, s. xiiii
  33. ^ Fings, K. (1997). The Gypsies During the Second World War: The final chapter (Vol. 12). Univ of Hertfordshire Press.
  34. ^ a b Fischel, J. R. (2010). Historical dictionary of the Holocaust (Vol. 42). Scarecrow Press, s. 106.
  35. ^ a b c d DeCoste, F. C., & Schwartz, B. (2000). The Holocaust's ghost: Writings on art, politics, law, and education. University of Alberta.
  36. ^ a b c Cosman, Ioana; Macavei, Bianca; Sucala, Madalina; David, Daniel (1. mars 2013). «Rational and Irrational Beliefs and Coping Strategies Among Transylvanian Holocaust Survivors: An Exploratory Analysis». Journal of Loss and Trauma. 2. 18: 179–194. ISSN 1532-5024. doi:10.1080/15325024.2012.687322. Besøkt 8. september 2019. «All of the Jewish population from northern Transylvania (with the exception of those who were in forced labor detachments) was sent to Auschwitz during the months of May and June 1944. Prior to deportation, ghettos were established in the main towns of the region within areas surrounded by barbed wire, but mostly inside brick factories that were no longer in function. The Jews were kept in these ghettos for 3 to 4 weeks, some of them being tortured to confess where they had hidden their belongings.» 
  37. ^ Braham 2002, s. 31
  38. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1995. ISBN 8203164935. 
  39. ^ a b c Wagner, Francis S. (1983). «Diplomatic Prelude to the Bombing of Kassa: Reflections and Recollections of a Former Diplomat». Hungarian Studies Review. X (1): 67–78. 
  40. ^ Winchester, Betty Jo (1973). «Hungary and the “Third Europe” in 1938». Slavic Review. 4 (engelsk). 32: 741–756. ISSN 0037-6779. doi:10.2307/2495494. Besøkt 11. september 2019. 
  41. ^ Funnemark, Bjørn Cato (1993). Det nye Slovakia og den etnisk ungarske minoritet. Oslo: Den norske Helsingforskomite. 
  42. ^ «Pain remains for Slovak Holocaust survivor | DW | 23.01.2013». Deutsche Welle (engelsk). 23. januar 2013. Besøkt 1. april 2019. «Until 1938, Kosice had been a thriving city in eastern Czechoslovakia. Hungarians, Germans, Slovaks and Jews - 12,000 of them, 20 percent of the population - lived alongside each other in relative harmony.» 
  43. ^ Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  44. ^ Ward, J. M. (2015). The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia. Holocaust and Genocide Studies, 29(1), 76-108. «On November 2, 1938, Czecho-Slovak and Hungarian delegations assembled in Vienna's Belvedere Palace for final arguments before the two arbiters, German Foreign Minister Joachim von Ribbentrop and Italian Foreign Minister Count Galeazzo Ciano.»
  45. ^ Stahel, D. (Ed.). (2017). Joining Hitler's Crusade: European Nations and the Invasion of the Soviet Union, 1941. Cambridge University Press.
  46. ^ Geissbühler, Simon (2016). Romania and the Holocaust: Events Contexts Aftermath. New York/Stuttgart: Columbia University Press/Ibidem. «An additional 135,000 Romanian Jews under Hungarin control in Northern Transylvania also perished in the Holocaust as did some 5,000 Jews in other countries.» 
  47. ^ a b Wachenheim, H. (1942). Hitler's transfers of population in Eastern Europe. Foreign Affairs, 20(4), 705-718.
  48. ^ a b c d Braham, R. L. (2000). The politics of genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  49. ^ Byford, Jovan (2011). The Collaborationist Administration and the Treatment of the Jews in German-Occupied Serbia. I Ramet, Sabrina P.; Listhaug, Ola (eds.). Serbia and the Serbs in World War Two. London, England: Palgrave Macmillan. pp. 109–127. ISBN 978-0-230-27830-1.
  50. ^ a b c Terzić, A., & Bjeljac, Ž. (2014). THE EXTERMINATION OF JEWISH POPULATION AND HERITAGE IN BAČKA REGION OF AP VOJVODINA (SERBIA). TRAMES: A Journal of the Humanities & Social Sciences, 18(1).
  51. ^ Rozett & Spector (2013) s. 128-129
  52. ^ a b Vagi 2013, s. xii
  53. ^ a b Braham 2004, s. 177
  54. ^ a b Cornelius, Deborah S. (2011). Hungary in World War II: Caught in the Cauldron. New York: Fordham University Press. 
  55. ^ a b Braham 2002, s. 36
  56. ^ Folly, M. (2004). The Palgrave Concise Historical Atlas of World War II. Springer.
  57. ^ Duffy, C. (2014). Red Storm on the Reich: The Soviet March on Germany 1945. Routledge.
  58. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
  59. ^ Bloch 1992, s. 414
  60. ^ a b c d Sulyok, Vince (14. januar 2019). «Miklós Horthy». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 9. februar 2019. 
  61. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1993. s. 61. ISBN 8203170366. 
  62. ^ Christensen (1979) s. 397
  63. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105769. 
  64. ^ Ungváry, Krisztián (2003). Battle for Budapest: one hundred days in World War II. London: I.B. Tauris. 
  65. ^ Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. Contemporary European History, 21(2), 149–168. «Physical extermination was already German policy well before Auschwitz became the extermination facility with which we are familiar. Whether or not there was a camp at Auschwitz the Holocaust would have happened; indeed most of it happened before the major gas chambers at Birkenau were even on line; the same cannot be said about the German invasions of Poland and the Soviet Union – without these, the Holocaust is inconceivable.»
  66. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  67. ^ a b c d e f Erez, T. (1988). Hungary—Six Days in July 1944. Holocaust and Genocide Studies, 3(1), 37-53.
  68. ^ Rozett & Spector (2013) s. 51
  69. ^ Solonari, V. (2002). From silence to justification?: Moldovan historians on the holocaust of bessarabian and transnistrian jews. Nationalities Papers, 30(3), 435-457.
  70. ^ Fischel, J. (1998). The Holocaust. Greenwood Publishing Group.
  71. ^ Grant, R.G. (1999). Holocaust. Oslo: Libretto forl. ISBN 8278880521 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  72. ^ Browning, Christopher: The path to genocide, Cambridge 1992
  73. ^ Snyder, Timothy (16. september 2015). «Hitler’s world may not be so far away | Timothy Snyder». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. mai 2019. 
  74. ^ a b Gerlach, Christian (1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». Journal of Modern History. 70 (4): 759–812. 
  75. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15, 51
  76. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15, 51
  77. ^ a b c d Lutz, B. D. og J.M. Lutz (1995). Gypsies as Victims of the Holocaust. Holocaust and Genocide Studies, 9(3), 346-359.
  78. ^ Tabori, Paul (1962). Fra verdenskrig til rommets erobring: 20 år i ord og bilder. Stavanger: Stabenfeldt. 
  79. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1979. ISBN 8257300381. 
  80. ^ Braham, Randolph (1961):Eichmann And The Destruction Of Hungarian Jewry. Twayne Publishers, New York.
  81. ^ Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press.
  82. ^ Bierman 1981 s.41-42
  83. ^ a b c d e f g Levy, R. H. (1996). The Bombing of Auschwitz Revisited: A Critical Analysis. Holocaust and Genocide Studies, 10(3), 267-298.
  84. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  85. ^ Eisen, G., & Stark, T. (2013). The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust. Holocaust and Genocide Studies, 27(2), 207-241. «The German attack against the Soviet Union, beginning on June 22, 1941, presented an unparalleled opportunity for the Hungarian government to deport Jews from Hungary to Galicia during a six-week period in the summer of 1941. The deportations of 22,000 Jews culminated in an unprecedented bloodbath in Kamenets-Podolsk at the end of August, when most of the deportees were slaughtered.»
  86. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  87. ^ Eisen, G., & Stark, T. (2013). The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust. Holocaust and Genocide Studies, 27(2), 207-241.
  88. ^ Megargee 2018, s. 320
  89. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  90. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
  91. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105556. 
  92. ^ a b Bloch 1992, s. 398-399
  93. ^ Bierman 1981 s.23
  94. ^ Sulyok, Vince (1994). Ungarns historie og kultur. Oslo: I kommisjon: Solum. ISBN 8256009101. 
  95. ^ Cesarani 2005, s. 197
  96. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  97. ^ Bloch 1992, s. 400
  98. ^ Goldsworthy, Terry (2007). Valhalla's Warriors: A History of the Waffen-SS on the Eastern Front 1941-1945. Dog Ear Publishing, Indianapolis.
  99. ^ a b Fleming 1984
  100. ^ a b Breitman 1992, s. 183
  101. ^ a b Vagi 2013, s. xiix
  102. ^ Cesarani 2005, s. 197
  103. ^ Vagi 2013, s. Ii
  104. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 297-299.
  105. ^ Vagi 2013, s. Ii-Iii
  106. ^ a b c d Vagi 2013, s. 104
  107. ^ a b Braham 2004, s. 178
  108. ^ Brev fra László Baky til innenriksministeren, sitert hos Jenö Levái: Eichmann in Hungary: Documents, New York; Howard Fertig, 1987, s. 72
  109. ^ Braham 2000, s. 227
  110. ^ «Imre Kertész». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 26. september 2019. 
  111. ^ «Imre Kertész, Holocaust survivor and Nobel laureate, dies at 86». The Guardian (engelsk). 31. mars 2016. ISSN 0261-3077. Besøkt 26. september 2019. «Kertész became a Nobel laureate for works the judges said portrayed the Nazi death camps as “the ultimate truth” about how low human beings could fall. … He won the literature prize for “writing that upholds the experience of the individual in the face of a barbaric and arbitrary history,” the Swedish Nobel Academy said.» 
  112. ^ a b «Auschwitz Through the Lens of the SS: A Tale of Two Albums». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 1. april 2019. «She brought the original album with her when she immigrated to the United States. Later published many times, these images went into evidence at the Frankfurt Auschwitz Trial (in which Lili Jacob testified and in which Karl Höcker was a defendant). In 1983, Lili Jacob donated the album of photographs of her transport's arrival in Auschwitz to Yad Vashem.» 
  113. ^ a b Vagi 2013, s. X
  114. ^ a b c Braham, R. L. (1999). An assault on historical memory: Hungarian nationalists and the Holocaust. East European Quarterly, 33(4), 411-426.
  115. ^ «A Jewish Community in the Carpathian Mountains- The Story of Munkács». www.yadvashem.org. Besøkt 5. april 2019. «Lieutenant colonel in the Hungarian Gendarme, in charge of establishing the ghettos and deporting the Jews of Hungary in 1944.» 
  116. ^ Bierman, John (1981). Raoul Wallenberg: mannen som reddet 100 000 jøder. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203105653. 
  117. ^ Gulyás, É. (2016). The Role of Public Administration in the Hungarian Holocaust. Central European Papers, 4(2), 80-99. «Baky led division XX of the Home Office and controlled the police and the gendarmerie and was in a close relationship with lieutenant colonel László Ferenczy, who was a gendarme appointed to the execution of the deportation program. Division XII – because of the disguised relocation of Jews – was called the housing department; took a direct part in the concentration and displacement of Jews, following the orders of László Endre»
  118. ^ Thorpe, Nick (15. september 2012). «War-Crimes, the Holocaust, and László Csatáry - Hungarian Review». Hungarian Review. Besøkt 6. april 2019. «All transports went through Košice, which was a major railway junction, as it still is, with tracks leading directly to Poland and to Auschwitz. Gendarmerie commander László Ferenczy moved to Munkács to personally oversee the process, which was carried out by the Hungarian gendarmerie (rural police) and the regular, urban police force, under the watchful eyes of the German occupiers.» 
  119. ^ a b Deák, István (1. mars 2008). «The Holocaust in Hungary: Sixty Years Later, Randolph L. Braham and Brewster S Chamberlin, eds.». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 22: 115–117. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcn006. Besøkt 15. september 2019. «In the wartime section, Tim Cole demonstrates with precise statistics that the treatment and fate of Jewish men and women differed greatly during the Hungarian Holocaust: quite amazingly but for well-explained reasons, far more men survived than women. Gabor Kádár and Zoltán Vági explain how naïve the pro-Nazi Hungarian government was to believe in 1944 that by confiscating all Jewish property it would be able to balance the national budget; in reality, much of the stolen Jewish property was wasted.» 
  120. ^ Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. s. 220. ISBN 8252537367. 
  121. ^ a b c d Vagi 2013, s. Iii
  122. ^ Carlberg 2012, s. 224
  123. ^ Megargee, Geoffrey P. The United States Holocaust Memorial Museum Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933-1945. Indiana University Press. 
  124. ^ Braham 2000, s. 122
  125. ^ Braham 2000, s. 159
  126. ^ Megargee 2018, s. 309-310
  127. ^ Braham 2000, s. 137
  128. ^ a b c Braham 2000, s. 146
  129. ^ Braham 2000, s. 140
  130. ^ Megargee 2018, s. 310
  131. ^ Braham 2000, s. 144
  132. ^ Braham 2000, s. 149
  133. ^ Braham 2000, s. 151
  134. ^ Laczó, F. (2015). The foundational dilemmas of Jenő Lévai: on the birth of Hungarian Holocaust historiography in the 1940s. Holocaust Studies, 21(1-2), 93-119.
  135. ^ «The Auschwitz Album | Yad Vashem». www.yadvashem.org. Besøkt 1. april 2019. «The Auschwitz Album is the only surviving visual evidence of the process leading to the mass murder at Auschwitz-Birkenau. It is a unique document and was donated to Yad Vashem by Lilly Jacob-Zelmanovic Meier. … Early summer 1944 was the apex of the deportation of Hungarian Jewry. For this purpose a special rail line was extended from the railway station outside the camp to a ramp inside Auschwitz. Many of the photos in the album were taken on the ramp. The Jews then went through a selection process, carried out by SS doctors and wardens.» 
  136. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  137. ^ Kershaw 2012, s. 64
  138. ^ Beevor 2012, s. 728
  139. ^ a b c Vagi 2013, s. xvi
  140. ^ a b c Orbach, D., & Solonin, M. (2013). Calculated Indifference: The Soviet Union and Requests to Bomb Auschwitz. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 90-113.
  141. ^ Wetzler, A., & Lánik, J. (2007). Escape from Hell: The true story of the Auschwitz Protocol. Berghahn Books.
  142. ^ Rozett & Spector (2013) s. 70
  143. ^ Braham 2000, s. 162-163
  144. ^ Vagi 2013, s. 134
  145. ^ Braham 2000, s. 163
  146. ^ Braham 2000, s. 164
  147. ^ Fleming 1984, s. 162
  148. ^ Breitman 1992, s. 189
  149. ^ Braham 2000, s. 165-166
  150. ^ Braham 2004, s. 180
  151. ^ Breitman 1992, s. 197
  152. ^ a b c d e f Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
  153. ^ Breitman 1992, s. 198
  154. ^ Braham 2000, s. 178-179
  155. ^ Fleming 1984, s. 164
  156. ^ Fleming 1984, s. 165
  157. ^ a b Braham 2000, s. 155
  158. ^ Vagi 2013, s. 125
  159. ^ Megargee 2018, s. 323-324
  160. ^ a b Megargee 2018, s. 324
  161. ^ a b «Remembering the Yellow Star houses». The Economist. 19. juni 2014. ISSN 0013-0613. Besøkt 8. oktober 2019. «Hungarian officials rejects claims of whitewash. No government has done more to recognise Hungarian culpability in the Holocaust, says Ferenc Kumin, a spokesman. When Janos Ader, the president, spoke at the March of the Living event at Auschwitz, he described the camp as “Hungary’s biggest cemetery”, said that the Hungarian state had assisted the Germans in the deportations and had “failed to protect its own citizens".» 
  162. ^ http://www.yadvashem.org/yv/en/exhibitions/communities/munkacs/laszlo_ferenczy.asp
  163. ^ Carlberg 2012, s. 347
  164. ^ a b Vagi 2013, s. xiii
  165. ^ Gilbert 2012, s. 198
  166. ^ Gilbert 2002, s. 477
  167. ^ Schoenberner, Gerhard (1979). gule stjerne. Oslo: Tiden. ISBN 8210018590. 
  168. ^ Bierman 1981 s. 41-42
  169. ^ Rozett & Spector (2013) s. 83
  170. ^ Schoenberner 1979, s. 218
  171. ^ Sterling, Eric. Life in Ghettos: During the Holocaust. Syracuse University Press. 
  172. ^ Rozett & Spector (2013) s. 128-129
  173. ^ a b c Braham 2002, s. 18
  174. ^ a b Mojzes, P. (2011). Balkan genocides: Holocaust and ethnic cleansing in the twentieth century. Rowman & Littlefield Publishers.
  175. ^ Rozett & Spector (2013) s. 128-129
  176. ^ a b Klajn, L. (2007). The Past in Present Times: The Yugoslav Saga. University Press of America, s. 54.
  177. ^ Rozett & Spector (2013) s. 128.129
  178. ^ a b c Braham 2004, s. 186-188
  179. ^ Vagi 2013, s. 112
  180. ^ Per-Agner-priset
  181. ^ «BBC - History - World Wars: Churchill and the Holocaust». www.bbc.co.uk (engelsk). Besøkt 28. september 2019. 
  182. ^ a b c Braham 2004, s. 189-190
  183. ^ Badcock, James (18. mars 2019). «How Spain's 'Angel of Budapest' saved Jews from Holocaust». BBC News (engelsk). Besøkt 26. september 2019. «On 24 October, 1944, then foreign minister José Félix de Lequerica sent a telegram to Sanz Briz in Budapest. "On request of the World Jewish Congress please extend protection to largest number persecuted Jews," it said.» 
  184. ^ Breitman 1992, s. 177
  185. ^ Breitman 1992, s. 186
  186. ^ Breitman 1992, s. 191
  187. ^ Breitman 1992, s. 177-179
  188. ^ Braham 2004, s. 194
  189. ^ Vági, Zoltán (2001). Self-financing genocide. The gold train, the Becher case and wealth of Hungarian jews. Budapest/New York: CEU press. ISBN 9639241539. 
  190. ^ Braham 2004, s. 184
  191. ^ Braham 2004, s. 197
  192. ^ «New books, film find hidden hero of Holocaust». Reuters (engelsk). 23. mai 2008. Besøkt 6. september 2019. «The second book, German literature professor Ladislaus Lob’s “Dealing with Satan: Rezso Kasztner’s Daring Rescue Mission,” is part reexamination of Kasztner and part memoir.» 
  193. ^ «Belsen survivors book tells story of Jewish Schindler». www.sussex.ac.uk. Besøkt 6. september 2019. «Professor Löb, an emeritus Professor of German, was 11 when the Nazis invaded his native Hungary in 1944 and began rounding up Jews and deporting them to the concentration camps. Seven months after his birthday he was rescued from the notorious Bergen-Belsen concentration camp and taken to Switzerland.» 
  194. ^ Rafshoon, E. (2002). Harry Bingham: Beyond the call of duty. Foreign Service Journal, 79(6), 16-25.
  195. ^ Cole, T. (2014). The Auschwitz Reports and the Holocaust in Hungary. Slavonic and East European Review Vol. 92, No. 2, pp. 375-377
  196. ^ Wetzler, A., & Lánik, J. (2007). Escape from Hell: The true story of the Auschwitz Protocol. Berghahn Books.
  197. ^ a b c «Countess Ilona Edelsheim Gyulai». The Telegraph (engelsk). 3. mai 2013. ISSN 0307-1235. Besøkt 29. september 2019. «After their eventual liberation by American troops in May 1945, Ilona and her son remained in Germany. Admiral Horthy, considered a prisoner of war by the Americans, was not released from a Nuremberg jail until Christmas 1945. In 1948 she and her father-in-law were driven back to Nuremberg, where Horthy testified at the trial of Edmund Veesenmayer, the wartime German plenipotentiary to Budapest.» 
  198. ^ Rozett & Spector (2013) s. 69
  199. ^ A holokauszt Magyarországon: A deportálások leállítása Arkivert 9. juli 2006 hos Wayback Machine. (lest 11. september 2006)
  200. ^ Wetzler, A., & Lánik, J. (2007). Escape from Hell: The true story of the Auschwitz Protocol. Berghahn Books.
  201. ^ Rozett & Spector (2013) s. 81
  202. ^ Westermann, E. B. (2001). The Royal Air Force and the Bombing of Auschwitz: First Deliberations, January 1941. Holocaust and Genocide Studies, 15(1), 70-85.
  203. ^ Mahoney, K. A. (2011). An American operational response to a request to bomb rail lines to Auschwitz. Holocaust and Genocide Studies, 25(3), 438-446.
  204. ^ Laczó, F. (2015). The foundational dilemmas of Jenő Lévai: on the birth of Hungarian Holocaust historiography in the 1940s. Holocaust Studies, 21(1-2), 93-119
  205. ^ a b Braham 2002, s. 2
  206. ^ Bierman 1981 s. 41-42
  207. ^ Braham 2004, s. 183
  208. ^ Braham 2004, s. 192-193
  209. ^ Breitman 1992, s. 193
  210. ^ Braham 2004, s. 190
  211. ^ Roberts, Sam (28. november 2018). «Randolph Braham, 95, Holocaust Scholar Who Saw a Whitewash, Dies». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. april 2019. «Randolph L. Braham, who as the foremost American scholar of the Holocaust in Hungary, his homeland, rejected that country’s highest award to protest what he denounced as an official whitewash of its collusion in the murder of hundreds of thousands of Jews during World War II, died on Sunday at his home in Forest Hills, Queens. He was 95.» 
  212. ^ Stone, L. (2019). Quantifying the Holocaust: Hyperintense kill rates during the Nazi genocide. Science advances, 5(1), eaau7292. DOI: 10.1126/sciadv.aau7292
  213. ^ Gilbert 2012, s. 488
  214. ^ Rozett & Spector (2013) s. 128-129
  215. ^ Braham 2000, s. 34
  216. ^ Rozett & Spector (2013) s. 128.129
  217. ^ Gilbert 2012, s. 488
  218. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  219. ^ «Execution - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 8. september 2019. «Laszlo Baky and Laszlo Endre executed. Crowds, the gallows are set up for hanging, prisoners brought into yard, faces covered.» 
  220. ^ Vagi 2013, s. xvi-xvii
  221. ^ «In Pittsburgh, a Holocaust survivor was four minutes late to synagogue, escaping death a second time». Washington Post (engelsk). Besøkt 5. november 2018. 
  222. ^ Braham 2000, s. 256-257
  223. ^ http://www.yadvashem.org/yv/en/exhibitions/communities/munkacs/laszlo_ferenczy.asp
  224. ^ Klajn, L. (2007). The Past in Present Times: The Yugoslav Saga. University Press of America.
  225. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 278.
  226. ^ «Execution of War Criminals - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 26. september 2019. «Kommentar: Filmopptak av henrettelsen av Szalasi. Han ble hengt med pålemetoden.» 
  227. ^ «Thirty-two frightening snapshots of a hanging. And no one knew who the victims were – until now.». Washington Post. 9. februar 2019. «A large timber was sunk vertically into the ground. A rope was attached to a hook at the top. A set of steps was placed at the bottom. The condemned man mounted the steps and put his back to the post. His arms and legs were tied. An executioner climbed a ladder behind the post, put the noose around the man’s neck and tightened the rope. Then the steps were removed.» 
  228. ^ a b Braham 2000, s. 257
  229. ^ Sulyok, Vince (1994). Ungarns historie og kultur. Oslo: I kommisjon: Solum. ISBN 8256009101. 
  230. ^ a b Braham 2000, s. 259
  231. ^ Braham 2000, s. 262
  232. ^ Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge.
  233. ^ Braham 2000, s. 263
  234. ^ Cesarani, D. (2013). After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961. Routledge.
  235. ^ Carruthers, B. (2014). The Gestapo on Trial: Evidence from Nuremberg. Pen and Sword/Casemate, s. 6.
  236. ^ «Adolf Eichmann». Store norske leksikon (norsk). 9. januar 2019. Besøkt 29. september 2019. 
  237. ^ «Adolf Eichmann | Role in the Holocaust, Trial, & Death». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 29. september 2019. 
  238. ^ Lipstadt, Deporah E. (2011). The Eichmann Trial. New York: Random House - Bertelsman. ISBN 9780805242911. 
  239. ^ Braham 2004, s. 191
  240. ^ Landsman, S. (2013). Crimes of the Holocaust: the law confronts hard cases. University of Pennsylvania Press.
  241. ^ Schabas, W. A., & Bernaz, N. (Eds.). (2010). Routledge handbook of international criminal law. Routledge.
  242. ^ Solis, Gary D. (2010). The Law of Armed Conflict: International Humanitarian Law in War. Cambridge: Cambridge University Press. 
  243. ^ «Nazi war criminals in Canada». CBC. 12. mai 2011. «The first person to be tried — unsuccessfully — in Canada as a war criminal was Imre Finta, who served as a Hungarian police officer during the Second World War.» 
  244. ^ Horvitz, L. A., & Catherwood, C. (2014). Encyclopedia of war crimes and genocide. Infobase Publishing.
  245. ^ Matas, D. (1994). The Case of Imre Finta. University of New Brunswick Law Journal , 43, 281.
  246. ^ «Randolph L. Braham, leading historian of the Holocaust in Hungary, dies at 95». Washington Post. 27. november 2018. «Dr. Braham, who described Holocaust scholarship as his “destiny” and fought against moves to whitewash Hungarian collusion with Nazi authorities, was 95 when he died Nov. 25 at his home in Queens.» 
  247. ^ Ira Robinson (2015). A History of Antisemitism in Canada. Wilfrid Laurier University Press. s. 139. ISBN 978-1-77112-167-5.
  248. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 297-299.
  249. ^ Braham 2000, s. 260
  250. ^ «Miklós Horthy | Hungarian statesman». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 29. september 2019. 
  251. ^ Sakmyster, T. (1996). Miklos Horthy aud the Allies, 1945-1946: Two Documents. Hungarian Studies Review, 23(1):67-79
  252. ^ Kempner, R. M. (1950). The Nuremberg trials as sources of recent German political and historical materials. American Political Science Review, 44(2), 447-459.
  253. ^ «Randolph L. Braham, leading historian of the Holocaust in Hungary, dies at 95». Washington Post. 27. november 2018. «Dr. Braham, who described Holocaust scholarship as his “destiny” and fought against moves to whitewash Hungarian collusion with Nazi authorities, was 95 when he died Nov. 25 at his home in Queens.» 
  254. ^ a b c d e f Poel, Stefan van der (12. august 2019). «Memory crisis: The Shoah within a collective European memory». Journal of European Studies (engelsk): 0047244119859180. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244119859180. Besøkt 5. oktober 2019. «This lack of Western appreciation and recognition for all that happened in Central Europe, especially during and shortly after the Second World War, has caused resentment and an unfortunate kind of victimhood rivalry. To many Central and Eastern Europeans, history is too often written from a Western perspective. They seek recognition for ‘their’ history and resist the hegemonic ‘core European’ narrative, which does not include their experiences, their mentalities or their memories.» 
  255. ^ a b c d e Shafir, Michael (2002): Between Denial and “Comparative Trivialization”: Holocaust Negationism in Post-Communist East Central Europe. Jerusalem: Vidal Sassoon International Center for the Study of Antisemitism, ACTA, No. 19, 2002, 84 pp.
  256. ^ a b «House of Fates: Hungary’s controversial Holocaust museum». www.cnn.com (engelsk). Besøkt 15. august 2019. «But the project has all but ground to a halt amid concerns from leading Holocaust scholars that the House of Fates will downplay Hungary's role in the deportation and persecution of Jews. Then there’s the German Occupation Memorial erected in 2014, which features the Archangel Gabriel being attacked by an eagle — something critics have said falsely depicts Hungary as the passive victim of Nazi occupation.» 
  257. ^ «Remembering the Yellow Star houses». The Economist. 19. juni 2014. ISSN 0013-0613. Besøkt 4. oktober 2019. «Hungarian officials rejects claims of whitewash. No government has done more to recognise Hungarian culpability in the Holocaust, says Ferenc Kumin, a spokesman. When Janos Ader, the president, spoke at the March of the Living event at Auschwitz, he described the camp as “Hungary’s biggest cemetery”, said that the Hungarian state had assisted the Germans in the deportations and had “failed to protect its own citizens". Tibor Navracsics, the foreign minister, inaugurated a new memorial to Raoul Wallenberg on June 17th in downtown Budapest.» 
  258. ^ «Hungary’s Viktor Orban and the rewriting of history». Financial Times (engelsk). 25. juli 2019. Besøkt 15. august 2019. 
  259. ^ «Renowned Hungarian philosopher Agnes Heller dies at 90 | DW | 20.07.2019». Deutsche Welle (engelsk). 20. juli 2019. Besøkt 15. august 2019. «Agnes Heller, a dissident under Hungary's communist regime, was a fierce critic of current Prime Minister Viktor Orban and his nationalist politics. The Holocaust survivor lost most of her family in concentration camps.» 
  260. ^ Obituaries, Telegraph (16. september 2019). «Gyorgy Konrad, Hungarian dissident writer who urged individuals to ‘live in truth’ as an antidote to communism – obituary». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 4. oktober 2019. 
  261. ^ «Holocaust survivor and historian returns award to Hungary in protest». The Guardian. 26. januar 2014. «Braham said he was "stunned" by the "history-cleansing campaign of the past few years calculated to whitewash the historical record of the Horthy era".» 
  262. ^ «Renowned Holocaust scholar Randolph Louis Braham dies at 95». Times of Israel. 28. november 2018. 
  263. ^ «Hungary’s Orban hopes a rabbi can save his country’s controversial new Holocaust museum». Washington Post. 26. august 2019. «Jewish groups in Hungary and beyond objected when Orban described Horthy as an “exceptional” statesman.» 
  264. ^ McAuley, James (9. april 2018). «Viktor Orban, after soaring to reelection win in Hungary, to target George Soros and NGOs». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 12. mai 2018. 
  265. ^ «Anti-Semitism in Europe is back, and some blame recent refugees for fuelling it | CBC News». CBC (engelsk). Besøkt 12. mai 2018. 
  266. ^ Szego, Julie (14. april 2018). «Anti-Semitism rears its ugly head once more». The Sydney Morning Herald (engelsk). Besøkt 12. mai 2018. 
  267. ^ «Opinion | How Democracy Became the Enemy». The New York Times (engelsk). 6. april 2018. ISSN 0362-4331. Besøkt 12. mai 2018. 
  268. ^ «Antisemittisme rammer ungarske jøder: – Mange prøver å skjule sin identitet». www.vg.no. 13. juli 2019. Besøkt 4. oktober 2019. «Daniel Bodnar leder stiftelsen Aksjon og beskyttelse for ungarske jøder, TEV, sier til VG at antisemittiske holdninger er like bekymringsfull i Budapest og i Ungarn, som de man ser i andre europeiske hovedsteder.» 
  269. ^ «Jewish life in Budapest is enjoying a renaissance». Financial Times. 20. mai 2019. «Schools, community centres, social and welfare organisations and synagogues catering for all levels of observance are flourishing. Estimates of the numbers vary. Depending on definitions there may be between 100,000 and 200,000 Hungarian Jews, or people with Jewish ancestry, the vast majority living in Budapest — one of the largest communities in Europe.» 
  270. ^ «Antijødiske demonstrasjoner i Ungarn». www.vg.no. 5. mai 2013. Besøkt 4. oktober 2019. «Ledende figurer i det antisemittiske Jobbik-partiet, som er Ungarns tredje største, la ikke bånd på seg da de skjelte ut jøder og anklaget israelere for å ville kolonisere Ungarn ved å kjøpe opp eiendom.» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anger, Per (1985). Med Raoul Wallenberg i Budapest: minnen från krigsåren i Ungern. Norstedts faktapocket. Stockholm: Norstedts. ISBN 91-1-853331-0. 
  • Beevor, Antony (2012). Andra världskriget. Lund: Historiska Media. ISBN 978-91-86297-99-2. 
  • Breitman, Richard; Aroson, Shlomo (1992). «The End of the “Final Solution”?: Nazi Plans to Ransom Jews in 1944». Central European History. 2 (engelsk). 25: 177–203. ISSN 1569-1616. doi:10.1017/S0008938900020318. Besøkt 28. september 2019. 
  • Bierman, John (1981). Raoul Wallenberg. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203105653. 
  • Bloch, Michael (1992). Ribbentrop. New York: Crown Publishers. ISBN 0517593106. 
  • Braham, Randolph L. (2000). The Politics of Genocide: The Holocaust in Hungary. Detroit: Wayne State University Press. ISBN 0814326919. 
  • Braham, Randolph L. (2002). The Nazis' last victims: the Holocaust in Hungary. Wayne State University Press. 
  • Braham, Randolph. L (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203. 
  • The Third Reich: A New History (engelsk). London: Pan Books. 2001. ISBN 0-330-48757-4. 
  • Carlberg, Ingrid (2012). "Det står ett rum här och väntar på dig...": berättelsen om Raoul Wallenberg. Stockholm: Norstedts. ISBN 978-91-1-302880-4. 
  • Cesarani, David (2005). Adolf Eichmann: byråkrat och massmördare. Stockholm: Wahlström & Widstrand. ISBN 91-46-20118-1. 
  • Christensen, Chr. A.R. (1979). Vår egen tid. Oslo: Cappelen. ISBN 8202041090. 
  • Fleming, Gerald (1984). Hitler and the final solution (engelsk). Berkely: University of California Press. 
  • Gilbert, Martin (2002). The Righteous: The Unsung Heroes of the Holocaust (engelsk). London: Doubleday. ISBN 0-385-60100-X. 
  • Gilbert, Martin (2012). The Routledge Atlas of the Holocaust (engelsk). London: Routledge. 
  • Hilberg, Raul (1985). The Destruction of the European Jews (engelsk). New York: Holmes & Meier. ISBN 0-8419-0832-X. 
  • Eichmann's Men (engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. 2010. ISBN 978-0-521-61726-0. 
  • Megargee, Geoffrey P. (2018). The United States Holocaust Memorial Museum Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933-1945. Bloomington, Indiana: Indiana University Press. 
  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani]
  • Schoenberner, Gerhard (1979). Den gule stjerne. Oslo: Tiden. ISBN 8210018590. 
  • Vági, Zoltán (2013). The Holocaust in Hungary: Evolution of a Genocide. Bowman & Littlefield. ISBN 9780759121980. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]